Last updated: 12/05/2022 12/05/2022

Sammendrag: EØS

Utvist EØS-borger fikk avslag på søknad om opphevelse av innreiseforbudet og på søknad om kortvarige besøk. UNE mente at hensynet til offentlig orden og at klageren utgjør en trussel mot grunnleggende samfunnshensyn tilsa at innreiseforbudet ikke ble opphevet. Vedtaket ble ikke ansett som uforholdsmessig overfor klageren eller hans familie. Klageren hadde ikke lenger foreldreansvar overfor barna, ikke samvær med dem eller rett til å vite hvor de oppholder seg.

Bakgrunn

Klageren var utvist fra Norge med varig innreiseforbud. Han søkte om opphevelse av innreiseforbudet i november 2019. Han opplyste at han hadde oppholdt seg i Norge fra 2005 til 2016, da han ble sendt til hjemlandet for å sone fengselsstraff for en dom avsagt i Norge i 2013.

Klageren ble dømt til en straff av fengsel i 8 år for grove seksuelle overgrep. På tidspunktet for UNEs vedtak sonet klageren fremdeles i hjemlandet. 

UNEs vurdering og konklusjon

Klageren er EØS-borger og søknad om opphevelse av innreiseforbudet ble  vurdert etter EØS-regelverket, se utlendingsloven kapittel 13 og unionsborgerdirektivet 2004/38/EF.

UNE mente i likhet med UDI at utvisning av klageren fortsatt var nødvendig. UNE viste til at klageren er straffet for særdeles grove seksuelle overgrep. Han har ved sine alvorlige straffbare handlinger vist en alvorlig mangel på respekt for norsk regelverk og grunnleggende samfunnshensyn.  

UNE var også enig med UDI i at det ikke forelå nye omstendigheter i saken som tilsa at innreiseforbudet ble opphevet jf. utlendingsloven § 124. Soningsforhold i Norge, tidligere familieforhold og økonomiske forhold i Norge frem til klageren ble utvist, var ikke å anse som nye omstendigheter.  Soningsforhold i hjemlandet var heller ikke å anse som nye omstendigheter som klageren ikke har hatt innflytelse over,  fordi soningen i hjemlandet var en direkte følge av handlingene klageren var straffet for i Norge.

Klageren har søkt om gjenopptakelse av straffesaken, men utfallet var ikke kjent på UNEs vedtakstidspunkt. UNE la derfor dommen til grunn for vurderingen av om fortsatt utvisning av klageren er nødvendig av hensyn til offentlig orden eller sikkerhet.

UNE mente heller ikke at det var særskilte omstendigheter som tilsa at klageren skulle få innreisetillatelse til kortvarig besøk jf. utlendingsloven § 124 annet ledd annet punktum.

UNE mente at vedtaket ikke innebar et uforholdsmessig tiltak overfor klageren eller hans nærmeste familie. UNE viste la særlig vekt på at klagerens samboer har samme nasjonalitet som klageren, og at hun kan følge klageren til hjemlandet eller besøke han i hjemlandet. UNE la også vekt på at klageren og samboeren ikke har foreldreansvar eller samvær med sine barn og de har heller ikke rett til å få vite hvor barna oppholder seg.

Etter en helhetsvurdering mente UNE at utvisning med varig innreiseforbud står i et rimelig forhold til de negative virkningene den har for privatliv og familieliv, jf. EMK art. 8 (2). Det ble særlig sett hen til klagerens meget alvorlige overtredelser av straffeloven og omstendighetene for øvrig. UNE mente at adgangen til å oppheve innreiseforbudet ikke burde benyttes i denne saken. Klageren er domfelt for meget alvorlig kriminalitet. UNE mente at både hensynet til offentlig orden og at klageren utgjør en trussel mot grunnleggende samfunnshensyn tilsa at innreiseforbudet ikke ble opphevet. Klageren har ingen tilknytning til Norge, og det er ikke forhold i saken som tilsier at adgangen til å oppheve innreiseforbudet skal benyttes.

Var dette sammendraget nyttig?