Last updated: 28/01/2022 28/01/2022

Sammendrag: Arbeid

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse for å søke faglært arbeid fordi hun ikke oppfylte underholdskravet. Hun fikk heller ikke oppholdstillatelse på bakgrunn av anførsler om mishandling.

Bakgrunn

 
Klageren hadde hatt midlertidig oppholdstillatelse som student i Norge. Så søkte hun om midlertidig oppholdstillatelse som faglært arbeidssøker. Etter å ha levert søknaden, opplyste hun at hun ønsket å søke om oppholdstillatelse på grunn av mishandling i familien.
 
UDI avslo klagerens søknad og viste til til at klageren ikke oppfylte kravet om underhold. Hun hadde heller ikke krav på oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38. Hun var ikke vernet mot retur og måtte forlate Norge.
 
I klagen fremkom det blant annet at klageren hadde levd i et samboerskap hvor hun hadde blitt utsatt for mishandling og var blitt gravid. Hun hadde fått hjelp med å komme bort fra samboeren. Klagerens advokat mente at de samme hensynene bak utlendingsloven § 53 gjorde seg gjeldende i denne saken. Klageren skulle slippe å føle seg tvunget til å bli værende i et forhold i frykt for å miste oppholdsgrunnlaget. Å returnere til hjemlandet som alenemor ville dessuten være svært belastende. Ved et brudd ville barnet dessuten være farens eiendom, noe som satte barnet i en vanskelig situasjon ved retur. Hensynet til barnets beste tilsa også at en oppholdstillatelse måtte innvilges, slik at det på sikt kunne være kontakt mellom far og barn.
 
UDI opprettholdt sin vurdering, og sendte saken til klagebehandling hos UNE.
 
Klageren søkte deretter om oppholdstillatelse på bakgrunn av familieinnvandring med sitt barn. Denne var ikke avgjort da UNE vurderte saken.
 

Vurdering og konklusjon

UNE vurderte om klageren skulle få oppholdstillatelse for å søke faglært arbeid, men kom til samme konklusjon som UDI.
 
For å få tillatelse som faglært arbeidssøker i Norge, må klageren kunne forsørge seg selv. Dette kalles underholdskravet. Vilkårene om underhold står i utlendingsforskriften § 10-7. Underholdskravet på søknadstidspunktet utgjorde 20 247 kroner i måneden. UNE viste til UDIs vurdering av klagerens midler, som viste at klageren ikke oppfylte dette kravet. UNE innhentet også informasjon fra Skatteetaten og NAV, som bekreftet dette. Vilkårene for oppholdstillatelsen var dermed ikke tilstede.
 
UNE vurderte opplysningene om klagerens oppholdstid, mishandlingen hun var utsatt for, retur til hjemlandet som alenemor, samt barnets beste. UNE konkluderte etter en samlet vurdering med at klageren ikke hadde krav på oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38. UNE mente at en analogisk anvendelse av utlendingsloven § 53 ikke tilsa at klageren hadde krav på opphold i Norge. Hun hadde aldri hatt berettigede forventinger om å få bli i Norge etter endte studier, og hennes oppholdsrett hadde aldri vært avhengig av noen andres oppholdsgrunnlag.
 
UNE mente at klageren heller ikke var vernet mot retur. Tilgjengelig landinformasjon viste at ugandiske myndigheter ikke anså barn som barnefarens eiendom, samt at det var svært mange alenemødre i Uganda. UNE la til grunn at klageren ved behov ville kunne få hjelp av myndighetene i hjemlandet.

Var dette sammendraget nyttig?