Last updated: 16/12/2021 16/12/2021

Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Klageren hadde en midlertidig begrenset oppholdstillatelse fordi han var ekskludert fra flyktningstatus. Han ba om opphold på humanitært grunnlag fordi han hadde helseproblemer, men UNE mente at problemene ikke var alvorlige nok. Hans tilknytning til Norge ga heller ikke grunnlag for å gi ham tillatelse på humanitært grunnlag.

Bakgrunn

Klageren kom til Norge som asylsøker, og fikk for flere år tilbake innvilget opphold etter et nemndmøte. Nemnda kom da til at klageren var flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. Klageren ble likevel ekskludert fra flyktningstatus, se utlendingsloven § 31 første ledd bokstav a. Han ble derfor innvilget en midlertidig tillatelse etter utlendingsloven § 74, se § 73. Tillatelsen kunne fornyes dersom vilkårene for vern mot utsendelse fremdeles var tilstede.

Tillatelsen ble fornyet flere ganger. Klageren ba også flere ganger om at nemndas vedtak måtte omgjøres, slik at han kunne få en ordinær oppholdstillatelse.

I forbindelse med en fornyelsessøknad ba han om en ny vurdering. Han forklarte at han har psykiske problemer og i lang tid har levd i en uavklart situasjon, adskilt fra sin familie. Det var heller ikke var trygt for ham å returnere til Afghanistan på grunn av hans tilknytning til det tidligere kommunistregimet (PDPA og KHaD). Han hadde aldri begått forbrytelser mot menneskeheten, men bare vært en vanlig statsansatt. Han ba om å få en oppholdstillatelse i Norge uten begrensninger. Klageren sendte inn to legeattester. Av disse fremgikk det blant annet at han brukte antidepressiva og blodfortynnende medisin, og var preget av den uavklarte situasjonen.

UNEs vurdering og konklusjon

UNE påpekte at UDI har fornyet klagerens tillatelse, og at UNE ikke kan omgjøre UDIs vedtak til ugunst for klageren, se forvaltningsloven § 34 tredje ledd. UNE vurderte derfor ikke om vilkårene for fornyelse var oppfylt, siden UDIs vedtak uansett ikke kunne endres på dette punktet. UNE foretok heller ingen ny vurdering av nemndas vedtak, hvor klageren ble ekskludert fra flyktningstatus, fordi den gjeldende saken dreide seg om en klage på UDIs fornyelsesvedtak.

UNE forstod klageren slik at han ba om en ordinær midlertidig oppholdstillatelse på humanitært grunnlag fordi han har psykiske og fysiske plager. I noen tilfeller kan oppholdstillatelse gis dersom sterke menneskelige hensyn tilsier det, eller klageren har særlig tilknytning til Norge. Reglene om dette står i utlendingsloven § 38 og i utlendingsforskriften kapittel 8. En slik oppholdstillatelse kan avslås på grunn av innvandringsregulerende hensyn som får avgjørende vekt.

Helseproblemer gir som utgangspunkt ikke grunnlag for en oppholdstillatelse i Norge. Utlendingsloven åpner likevel for å gi oppholdstillatelse i helt spesielle tilfeller. UNE krever som hovedregel skriftlig og oppdatert dokumentasjon på helseproblemene i form av helseerklæringer utstedt i Norge.

UNE mente at den fremlagte helsedokumentasjonen var mangelfull. Blant annet fremgikk det ikke hvilke konkrete diagnoser klageren har, eller hva som var grunnlaget for eventuelle diagnoser. UNE tok utgangspunkt i at klageren har en form for depresjon som blir medisinert med antidepressiva, og at han i tillegg bruker blodfortynnende legemiddel. Klagerens helseproblemer fremstod etter UNEs vurdering ikke som så alvorlige at de alene eller samlet kunne danne grunnlag for opphold i Norge.

UNE vurderte også klagerens tilknytning til Norge. Samlet sett hadde han vært her i 16 år. Oppholdstid som asylsøker gir imidlertid ikke særlig tilknytning til riket i lovens forstand. Videre er det klare utgangspunktet for personer som får tillatelse etter utlendingsloven § 74, at de skal forlate Norge når returhindringene bortfaller. Lovgivers intensjon er at personer som ikke fortjener internasjonal beskyttelse på grunn av de forbrytelser de har begått, kun skal gis opphold med begrensninger i Norge inntil de kan returnere til hjemlandet uten risiko for forfølgelse der. Utlendingsloven § 38 er en snever bestemmelse, og UNE mente at det at klageren var utelukket fra flyktningstatus i seg selv utgjorde et vektig innvandringsregulerende hensyn som talte mot en tillatelse på humanitært grunnlag.

Forarbeidene til utlendingsloven tilsier at det må tas med i helhetsvurderingen av en mulig oppholdstillatelse på humanitært grunnlag dersom en utlending har langvarig opphold etter § 74, uten utsikt til at returhindringene skal falle bort. UNE bemerket at personer med lik tilknytning til det gamle kommunistregimet som klageren, ikke lenger inngår i kategoriene av afghanere som UNHCR anser som "particularly at risk", se UNHCRs Eligibility Guidelines for Afghanistan. Tidligere PDPA-medlemmer og KhAD-ansatte har ikke vært nevnt som risikoprofil på mer enn ti år, noe som indikerte at sikkerhetssituasjonen for gruppen generelt hadde bedret seg. UNE mente derfor at klageren ikke var "uten utsikt til at returhindringene skulle falle bort".

Samlet sett mente UNE at det ikke var grunnlag for å innvilge klageren oppholdstillatelse på humanitært grunnlag.

UNE vurderte også klagerens tilknytning til Norge. Samlet sett hadde han vært her i 16 år. Oppholdstid som asylsøker gir imidlertid ikke særlig tilknytning til riket i lovens forstand. Videre er det klare utgangspunktet for personer som får tillatelse etter utlendingsloven § 74, at de skal forlate Norge når returhindringene bortfaller. Lovgivers intensjon er at personer som anses ikke å fortjene internasjonal beskyttelse på grunn av de forbrytelser de har begått, kun skal gis opphold med begrensninger i Norge inntil de kan returnere til sitt hjemland uten å risikere å bli utsatt for forfølgelse der. UNE viste videre til at utlendingslovens § 38 er en snever bestemmelse, og mente at det at klageren var utelukket fra flyktningstatus i seg selv utgjorde et vektig innvandringsregulerende hensyn som talte mot en tillatelse på humanitært grunnlag.

Forarbeidene til utlendingsloven tilsier at det må tas med i helhetsvurderingen av en mulig oppholdstillatelse på humanitært grunnlag dersom en utlending har langvarig opphold etter § 74, uten utsikt til at returhindringene skal falle bort. UNE bemerket imidlertid at personer med lik tilknytning til det gamle kommunistregimet som klageren, ikke lenger inngikk i kategoriene av afghanere som UNHCR anså som "particularly at risk", se UNHCRs Eligibility Guidelines for Afghanistan. Tidligere PDPA-medlemmer og KhAD-ansatte hadde ikke vært nevnt som risikoprofil på mer enn ti år, noe som indikerte at sikkerhetssituasjonen for gruppen generelt hadde bedret seg. UNE mente derfor at klageren ikke var "uten utsikt til at returhindringene skulle falle bort".

Samlet sett mente UNE at det ikke var grunnlag for å innvilge klageren oppholdstillatelse på humanitært grunnlag.

Var dette sammendraget nyttig?