Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Bakgrunn

Klageren ba for tredje gang om at UNE skulle omgjøre sitt avslag på asyl og opphold på humanitært grunnlag.

 

Klagerens representant i NOAS mente at klageren måtte få beskyttelse på grunn av blodhevnskonflikten som familien var involvert i. Det var feil at det bare dreide seg om en jordkonflikt. Flere mennesker hadde blitt drept på begge sider, og konflikten hadde eskalert siden klageren kom til Norge. Dette hadde klagerens storebror, som bodde i Norge, bekreftet. NOAS mente at vurderingen av klagerens sak måtte være barnesensitiv, og at hans forklaring var troverdig. NOAS påpekte også at klageren var mindreårig og manglet forsvarlig omsorg ved retur til Afghanistan. Han hadde tidligere blitt utsatt for vold av onkelen, og etter morens død hadde onkelen avvist klagerens lillebror, som nå var tvunget på flukt.

 

UNE ba om samtykke til å bruke opplysninger fra storebrorens sak i klagerens sak, noe broren sa ja til.

 

 

UNEs vurdering

På grunn av den nye informasjonen om at jordkonflikten hadde medført flere drap, og om at klagerens nettverk i Afghanistan var endret, gjorde UNE en vurdering av klagerens asylforklaring.

 

UNE mente at klagerens asylforklaring ikke var troverdig. Klageren hadde forklart seg motstridende og lite detaljert om konflikten familien var involvert i. Han hadde blant annet gitt ulike forklaringer på hvordan faren ble involvert i konflikten i utgangspunktet. Videre kunne verken han eller broren redegjøre tilstrekkelig godt for hva konflikten bestod i og hvem partene var. Klageren hadde heller ikke vist en troverdig årsakssammenheng mellom farens forsvinning og jordkonflikten. Han og storebroren hadde dessuten gitt ulike forklaringer om farens forsvinning, noe som svekket troverdigheten av at forsvinningen faktisk hadde skjedd. Den nye informasjonen om flere drap som følge av jordkonflikten, fremstod etter UNEs mening som forsøk på utbygging av asylforklaringen. UNE påpekte også at forklaringen om konflikten ikke stemte overens med landinformasjon om blodhevn etter de tradisjonelle pashtunwali-kodene. Når det gjaldt klagerens relasjon til onkelen, påpekte UNE at han i tidligere forklaringer hadde beskrevet onkelen som omsorgsfull. UNE mente de nye opplysningene om at onkelen behandlet klageren og andre familiemedlemmer dårlig var en tilpasning av den tidligere forklaringen. I tillegg viste UNE til kjent landinformasjon om storfamiliens betydning og de sterke forpliktelsene til å ivareta barn og andre svakere stilte i slekten.

 

UNE bemerket at det var tatt hensyn til klagerens alder i vurderingen av hans forklaring. UNE påpekte at det i utgangspunktet forventes mer av forklaringen jo eldre et barn blir. Klageren var over 16 da han forklarte seg for UDI, og var nå nesten 18. I tillegg hadde han beskrevet seg selv som ressurssterk, og behersket flere språk. Han klarte også å forklare seg svært detaljert om forhold som ikke hadde direkte med asylhistorien å gjøre. UNE mente at det måtte forventes av en gutt på nesten 18 år at han kunne forklare seg om sentrale ting i asylgrunnlaget sitt.

 

UNE mente dermed at klagerens asylforklaring om at familien var involvert i en pågående blodhevnskonflikt ikke var troverdig. UNE mente det heller ikke var troverdig at onkelen hadde vært voldelig og ikke lenger ønsket å hjelpe nevøene sine etter morens død. Klageren hadde altså ikke en velbegrunnet frykt for forfølgelse i hjemlandet. Den generelle sikkerhetssituasjonen på hjemstedet ble også vurdert som tilstrekkelig stabil for at han kunne returnere dit.

 

Det fantes heller ikke forhold i saken som tilsa at klageren kunne få en oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. UNE mente det var til barnets beste å returnere til familien i Afghanistan, som kunne gi ham forsvarlig omsorg.