Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum
Saken behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet da det ikke er vesentlige tvilsspørsmål.
Klagen ble ikke tatt til følge.
Sammendraget gjelder en etnisk hazara som kom til Norge i 2015. Han fremla ikke pass eller annet godkjent reisedokument. Han opplyste å være mindreårig. Som grunnlag for søknaden forklarte klageren at han var en papirløs flyktning fra Afghanistan som var født og oppvokst i Iran. Moren skilte seg fra faren grunnet farens rusmisbruk. Moren giftet seg på nytt, men den nye ektemannen ville ikke godkjenne klageren som sitt barn. De kuttet derfor kontakten med klageren og bestemoren tok seg så av ham. På eget initiativ reiste han mot Europa. UDI kom til at det forelå sterke menneskelige hensyn, men gav ham en begrenset oppholdstillatelse da han ikke fremla dokumentasjon på sin identitet. Begrensningene ble påklaget til UNE.
UNE la bare deler av forklaringen til grunn. Utfra tidsangivelsen til klageren kom hans foreldre til Iran før Talibans fall i 2001. Landinformasjon tilsa at afghanere som ankom Iran før fallet ble anerkjent som flyktninger og fikk oppholdstillatelse. De som fortsatte å bo i Iran etter 2001 beholdt statusen hvis de registrerte seg i Amayesh registeret mellom 2001 og 2003, og så registrerte seg ved samtlige Amayesh-registre. Barn født av afghanere registrert før 2001 og som senere registrerte seg, ville få rett til skolegang og andre tjenester. UNE mente derfor at klagerens foreldre enten er eller var registrert som flyktninger, og at klageren derfor har eller hadde en oppholdstillatelse og ikke var en papirløs flyktning. Klageren ga videre ikke en god forklaring på hvordan moren kunne skille seg fra faren. Mannen må samtykke til skilsmisse med mindre dette ble behandlet rettslig og det hadde ikke klageren forklart. Videre hadde klageren en kostnadskrevende reise til Norge, og han forklarte at bestemoren og ham ikke klarte seg økonomisk. Det ble også vist til landinformasjon om hvordan familie og storfamilie spiller en nøkkelrolle i det afghanske samfunnet. Det representerte et unntak at en afghaner brøt eller mistet all kontakt med slektninger og hjemstedet. UNE mente derfor at klageren holdt tilbake opplysninger om familien og nettverk, og at han sannsynligvis hadde et nettverk med blant annet mannlige familiemedlemmer.
UDI gav klageren en begrenset oppholdstillatelse. Dette kunne ikke UNE omgjøre til ugunst for klageren. I vurderingen av om begrensningene skulle oppheves hadde klageren forklart at han ikke kunne søke om afghansk pass. For å søke pass måtte han ha tazkera, og for å få dette måtte han ha en tazkera fra sine foreldre. UDI vektla at han kunne bruke morens tazkera, men klagerne viste til korrespondanse med ambassaden der det fremkom at morens tazkera ikke kunne benyttes. Klageren forklarte videre at han ikke kunne få en tazkera fra farens side av familien da han ikke hadde noe familie der. UNE vektla ikke klagerens mulighet til å fremlegge morens tazkera da klageren sannsynligvis hadde et nettverk bestående av mannlige slektninger på farssiden. UNE mente derfor at klageren kunne få fremskaffet en tazkera. UNE fant derfor ikke grunnlag for å endre UDIs vedtak når det gjaldt begrensningene.