Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum
Saken behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet da det ikke er vesentlige tvilsspørsmål.
Klagen ble ikke tatt til følge.
Sammendraget gjelder en barnefamilie fra Tsjetsjenia som søkte om beskyttelse i Norge i 2018. De hadde reist fra hjemlandet via Polen der de registrerte seg som asylsøkere. Polen aksepterte å ta familien tilbake i henhold til Dublin III forordningen, artikkel 18 første ledd bokstav c. De ønsket imidlertid å være i Norge, ettersom de har hatt et opphold i Norge tidligere. De trakk derfor sin søknad om beskyttelse i Polen og reiste i stedet til Norge. Familien mente at de ikke var trygge i Polen og at polske myndigheter ikke vil gi dem en forsvarlig behandling av søknaden. De ba om at søknaden blir realitetsbehandlet i Norge og at de får bli værende i Norge i påvente av UNEs avgjørelse (begjæring om utsatt iverksetting).
UNE vurderte begjæringen om utsatt iverksetting, men fant ikke grunnlag for å realitetsbehandle søknaden, all den tid Polen var ansvarlig for dette, i henhold til Dublin-samarbeidet. UNE mente at polske myndigheter vil gi søknaden om beskyttelse en forsvarlig behandling og ellers har evne og vilje til å beskytte familien i Polen. UNE vurderte det faktum at barnet i familien har flere års oppholdstid i Norge fra familiens tidligere opphold og dermed en tilknytning til Norge som kan få betydning i forhold til utlendingsforskriften § 7-4 første ledd. UNE mente imidlertid at oppholdstiden fra det første oppholdet ikke var tilstrekkelig lang. Ettersom barnet hadde vært utenfor Norge i flere år, tilsier regelverket at den tidligere oppholdstiden ikke lenger kunne få avgjørende betydning, selv om barnet opparbeidet seg mer oppholdstid under familiens andre opphold. UNE mente derfor at barnets tilknytning til Norge ikke kunne få avgjørende betydning, heller ikke i en samlet vurdering av hensynet til barnets beste og hensynet til familien for øvrig. UNE fant at det heller ikke forelå særlige grunner i henhold til forskriftens § 7-4 annet ledd. Familien ble ikke ansett å være vernet mot retur til Polen.
I den påfølgende klagesaken kom UNE til at det ikke foreligger nye opplysninger som tilsier en endret vurdering. Familien ble henvist til å gjenoppta sin søknad om beskyttelse i Polen. UNE tok ikke saken til realitetsbehandling.