Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum
Saken behandlet i nemnd med personlig fremmøte
Klagen ble ikke tatt til følge. Enstemmig.
En 16-årig gutt søkte om beskyttelse i 2015. Han opplyste at det var en stor konflikt i familien og at han fryktet Afghanistan på grunn av den generelle sikkerhetssituasjonen. UDI avslo asylsøknaden, men innvilget klageren en begrenset tillatelse til fylte 18 år etter utlendingsforskriften § 8-8.
I klageomgangen utdypet klageren sine opplysninger om at han var ikke-muslim, noe han hadde nevnt i asylintervjuet men ikke fått nærmere spørsmål om. Han sendte inn dåpsattest samt attest fra en tidligere sokneprest.
Nemnda mente, etter en vurdering av alle opplysninger i sakens dokumenter og klagerens forklaring i nemndmøtet, at klageren hadde sannsynliggjort at han var afghaner og oppvokst i Iran.
Nemnda bemerket blant annet at det var påfallende at klageren hadde så lite kunnskap om familien generelt og om storfamilien i Afghanistan spesielt. Klageren hadde etter egne opplysninger bare familienettverk i Iran da alle slektninger i Afghanistan var døde. Nemnda bemerket at kjennskap til og kontakt med familien sin er noe som det utfra tilgjengelig landinformasjon, var naturlig å forvente at en afghaner hadde et aktivt forhold til og stor kunnskap om. Nemnda mente at det fremsto som at klageren tilbakeholdt informasjon om familiens nettverk og fant det ikke troverdig at verken mor eller far hadde familie i Afghanistan som de hadde kontakt med i dag.
Nemnda bemerket videre at det var motstrid på noen punkter i klagerens forklaring omkring sentrale hendelser i hans kristne aktiviteter. Når det gjelder den anførte konverteringen konkluderte nemnda med at klagerens forklaring ikke var noenlunde sannsynlig. Det ble vist til klagerens forklaring og at han fikk en svært begrenset opplæring i forkant av dåpen og annen aktivitet i menigheten, samt mangelfulle kunnskaper om helt sentrale elementer i kristendommen. Basert på klagerens uttalelser, og tatt i betraktning at klageren oppga å være ikke-muslim, mente nemnda at klageren fremsto som lite reflektert og med en overfladisk oppfatning om hva en konvertering til kristendommen ville innebære for en muslim. Den anførte konverteringen ble ikke lagt til grunn som tilstrekkelig sannsynliggjort. Nemnda mente at det ikke var noenlunde sannsynlig at klageren var reelt kristen.
Nemnda vurderte om klageren ville risikere reaksjoner som følge av at han hadde anført konvertering med hensikt å få oppholdstillatelse i Norge. Nemnda viste til at i henhold til sharia ville personer som har konvertert til en annen religion, herunder kristendommen, gis muligheten til å gå tilbake på konverteringen. Dette gjaldt overfor domstoler, lokalsamfunn og storfamilie. Det ble vist til UNHCRs Eligibility Guidelines for Assessing the International Protection Needs of Asylum-Seekers from Afghanistan av april 2016 der det uttales:
"Male citizens over age 18 or female citizens over age 16 of sound mind who convert from Islam and who do not recant their conversions within three days risk the invalidation of their marriage, and deprivation of all property and possessions."
Videre viste nemnda til Landinfos temanotat “Afghanistan - Situasjonen for kristne og konvertitter” av september 2013 der det fremgår at den tidsfristen sharia setter for å gå tilbake på en konvertering (tre dager), ikke hadde praktisk eller avgjørende betydning. Det vesentlige i denne sammenhengen var derfor at man ville bli gitt en mulighet til å forsikre at man fortsatt var en god muslim. Det følger av dette at personer som med det formål å oppnå en tillatelse i Norge har vært ikontakt med kirkesamfunn i Norge, og som en følge av dette mistenkes eller beskyldes for å ha konvertert, gis en mulighet til å gå tilbake på dette. Klageren ville således ha anledning til å forsikre sin familie og sitt lokalsamfunn om at han ikke hadde frafalt islam. Det forelå heller ikke opplysninger som tilsa at afghanere som hadde vært i kontakt med norske kirkesamfunn av strategiske hensyn, hadde blitt utsatt for reaksjoner som kunne anses som forfølgelse i henhold til flyktningkonvensjonen ved retur til Afghanistan. Nemnda kunne ikke se at det forelå individuelle forhold ved klageren som tilsa at han ville representere et unntak fra dette. Han hadde derfor ikke rett til beskyttelse etter utlendingslovens § 28 første ledd bokstav a.
Når det gjelder klagerens frykt for den generelle sikkerhetssituasjonen i Afghanistan som grunnlag for beskyttelse, bemerket nemnda at både internasjonal rettspraksis og avgjørelser fra flere stornemnder i UNE viste at terskelen er høy. Det generelle voldsnivået måtte være slik at enhver person utsettes for en reell fare bare ved å være tilstede i området. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) hadde flere ganger uttrykt at dette bare vil være aktuelt i ekstreme tilfeller av voldelige og urolige situasjoner. I flere dommer som gjelder spørsmålet om retur av afghanske asylsøkere, senest fra juli 2016, hadde EMD kommet til at den generelle sikkerhetssituasjonen i Afghanistan ikke medfører en krenkelse av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) art. 3. Nemnda var kjent med at det hadde vært en negativ utvikling i sikkerhetssituasjonen i Afghanistan. Antallet sivile ofre var likevel forholdsmessig lavere enn i de landene der terskelen hadde blitt prøvd gjennom stornemndbehandling, og hvor UNE hadde ment at situasjonen ikke var til hinder for retur. Det var heller ingen av partene i konflikten i Afghanistan som først og fremst rettet sine angrep mot sivilbefolkningen. Sivile rammes i all hovedsak som tilfeldige ofre. Nemnda mente derfor at den generelle sikkerhetssituasjonen i Afghanistan ikke tilsa at klageren ved tilbakevending til hjemlandet sto i en reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.
Fordi klageren hadde så begrenset tilknytning til den provins hans familie kom fra, vurderte nemnda retur av klageren til Kabul by. Den generelle sikkerhetssituasjonen i Kabul by ble ansett å være tilstrekkelig stabil til at klageren kunne returnere dit.
Nemnda så i vurderingen hen til barnets beste, jf. utlendingsloven § 28 tredje ledd og barnekonvensjonen artikkel 3. Nemnda viste til at klageren fylte 18 år tre dager etter nemndmøtet og ville være myndig ved en retur. Nemnda kunne ikke se at det forelå individuelle omstendigheter i saken som tilsier at klageren vil bli utsatt for slik behandling som følger av utlendingslovens § 28 første ledd bokstav b.
Klageren hadde opplyst at han aldri har vært i Afghanistan og ville være helt uten nettverk ved en retur. Nemnda bemerket at det afghanske samfunnet var nettverk en svært viktig del av hverdagen. Afghansk myndighetsutøvelse var svak, noe som hadde ført til at storfamilien eller klanen i praksis sto ansvarlig for sikkerhet, arbeid og omsorg. Nemnda mente at det kunne være utfordrende for klageren å returnere til Afghanistan, men at han i likhet med mange andre unge men hadde muligheter til å klare seg. Klageren fremsto som en ung, frisk og arbeidsfør mann uten forsørgeransvar, og som relativt ressurssterk med flere års skolegang og litt arbeidserfaring. Nemnda viste for øvrig til at det ble ansett som tvilsomt at klageren var helt uten familie og nettverk i hjemlandet.
Nemnda mente at verken sikkerhetssituasjonen eller individuelle forhold tilsa at det var en reell fare for at klageren ville bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff dersom han returnerte til hjemlandet.
UDI innvilget klageren en begrenset tillatelse fordi det var usikkert om han ville få forsvarlig omsorg ved retur, jf. lovens § 38 og forskriftens § 8-8. UDI satte begrensninger i tillatelsen fordi klageren var mellom 16 og 18 år på vedtakstidspunktet. På UNEs vedtakstidspunkt hadde klageren fylt 18 år og den gjeldende tillatelsen var utløpt. Nemnda vurderte dermed ikke om begrensningen burde oppheves.
Ved vurderingen av en tillatelse etter utlendingslovens § 38 mente nemnda at klagerens psykiske helseproblemer ikke var av et slikt alvor eller omfang at de ga grunnlag for en tillatelse etter lovens § 38. Det var heller ikke opplysninger i saken som tyder på at klageren vil være i en særlig sårbar situasjon ved en retur til hjemlandet. Nemnda mente videre at klageren ikke hadde særlig tilknytning til Norge som tilsa at en tillatelse burde gis. Klageren kom til Norge som 16-åring og hadde oppholdt seg i Norge i to år. Han hadde derfor ikke tilstrekkelig tilknytning for å oppfylle vilkårene etter lovens § 38. Nemnda konkluderte med at det verken forelå sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge.