Sammendrag: Familie
Saken ble behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet da det ikke er vesentlige tvilsspørsmål.
Klagen ble ikke tatt til følge. Sammendraget gjelder klageren.
Kvinne søkte om oppholdstillatelse via en utenlandsk ambassade i 2014. Formålet med søknaden var familieinnvandring med anført ektemann. Klageren fremla pass og andre identitetsdokumenter, blant annet ID-kort og statsborgerbevis. Hun fremla også kopi av vigselsattest og familiebok. Også referansepersonens ulike ID-dokumenter ble fremlagt i forbindelse med søknaden.
UDI avslo søknaden med den begrunnelse at en rekke av både klagerens og referansepersonens identitetsdokumenter ble vurdert som falske av en ambassade med kompetanse til å vurdere ektheten av dokumentene. Klagerens ID-kort og referansepersonens ID-kort og statsborgerbevis var totalforfalsket. Videre var familieboken, og vigselsattesten totalforfalsket.
Klageren innrømmet i klageomgangen å ha levert inn uriktig/uekte ID-dokumenter og begrunnet dette med forhold som knyttet seg til referansepersonens situasjon da han kom til Norge. Klageren sendte inn samme pass som tidligere, og nye ID-dokumenter og oppga at disse ga uttrykk for klagerens ekte identitet.
UNE la i sin vurdering vekt på at klagerens pass ikke var egnet til å bekrefte hennes identitet, fordi pass i klagerens hjemland utstedes på grunnlag av identitetskort, som igjen utstedes på bakgrunn av familiebøkene, som klageren hadde innrømmet at var falsk. Videre viste UNE til at dokumenter fra klagerens hjemland generelt har svært lav notoritet, og at klageren gjennom å benytte falske dokumenter, har vist vilje og evne til å forlede norske utlendingsmyndigheter. Slik forelå det fortsatt stor tvil om klagerens identitet og UNE la ikke de nye identitetsdokumentene til grunn som ekte.
UNE bemerket at det ikke ble foretatt dokumentkontroll av de nye innsendte identitetsdokumentene, og at UNE ikke var forpliktet til å foreta en slik kontroll. UNE viste til
at forvaltningens utrednings- og undersøkelsesplikt etter forvaltningsloven § 17 må avveies mot øvrige saksbehandlingsregler, som utlendingens opplysningsplikt og hensynet til tids- og kostnadseffektiv behandling. Når det ikke var holdepunkter for at klageren var forhindret fra å sannsynliggjøre sin identitet, kan ikke utlendingsmyndighetene pålegges en utvidet utredningsplikt etter § 17. Klageren må da bære følgen av å ha fremlagt falske dokumenter. UNE viste i denne forbindelse til Oslo tingretts dom (13-123997TVI-OTIR/05).
Oppgitt identitet ble ansett ikke sannsynliggjort.