Å unndra seg militærtjeneste er som regel straffbart i de fleste land. Det gjelder både den som nekter å utføre tjeneste (militærnekting) og den som forlater tjenesten uten tillatelse (desertering).
I et nytt faglig notat beskriver vi reglene for hvorvidt militærnekting eller desertering gir rett til flyktningstatus etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav (a) (lovdata.no) og flyktningkonvensjonen artikkel 1 A (2) (lovdata.no).
Her kan du lese fagnotatet om militærnekting og desertering (PDF)
Hva er allmenn verneplikt?
Alle stater har et grunnleggende behov for å beskytte seg selv og sine borgere. For å kunne ha et militærvesen har mange stater innført verneplikt. Allmenn verneplikt betyr at staten pålegger alle som er skikket, til å gjennomføre militærtjeneste.
En person kan ha gode grunner for å nekte militærtjeneste, særlig hvis det strider mot indre overbevisning eller samvittighet. Når statene pålegger militærtjeneste, kan de også straffe den som nekter.
Unntak – søkeren har rett til flyktningstatus
Militærnekting og desertering gir som hovedregel ikke rett til flyktningstatus. Men, i norsk og internasjonal rett er det to klare unntak.
- Søkeren kan ha rett til flyktningstatus hvis vedkommende risikerer uforholdsmessig streng straff som følge av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller politisk oppfatning. For å bli anerkjent som flyktning er det ikke nok at straffen for å nekte militærtjeneste er diskriminerende eller uforholdsmessig. Den må være begge deler. Det er overreaksjonen og den ekstraordinære harde straffen som kan gi grunnlaget for flyktningstatus.
- Søkeren kan også ha rett til flyktningstatus hvis vedkommende gjør seg skyldig i alvorlige forbrytelser ved å avtjene militærtjenesten. Det må være handlinger som gir grunnlag for eksklusjon fra flyktningstatus, som krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten eller folkemord.
Militærnekter av samvittighetsgrunner
Kan vi ha et tredje unntak, der flyktningstatus kan gis grunnet sterke samvittighetsgrunner? ‘Samvittighetsgrunner’ er en fellesbetegnelse på religiøse overbevisninger, livssynstro og sekulariserte, politiske og humanistiske oppfatninger.
Retten til å nekte militærtjeneste av samvittighetsgrunner er beskyttet i Europa. Flere FN-organ mener at militærnekting er en universell menneskerettighet. Det er likevel ulike oppfatninger om dette.
Universell rettighet
Mange vestlige land har innført frivillig tjeneste, eller gir fritak av samvittighetsgrunner. Moderne krigføring har redusert behovet for allmenn verneplikt. Store armeer erstattes av profesjonelle soldater og avanserte våpen. Noen land kan derimot ha behov for å mobilisere allment og bredt uten fritak av samvittighetsgrunner. En universell rett vil derfor kunne undergrave staters mulighet til selvforsvar og få dramatiske konsekvenser.
Britisk høyesterett og den føderale domstolen i Canada har kommet frem til at militærnekting av samvittighetsgrunner ikke er en universell rett, til tross for FNs anbefalinger og EUs charter om menneskerettigheter.
Alminnelig straffeforfølgelse
Hvis det ikke er en menneskerett, er det vanskeligere å se at alminnelig straff for å nekte militærtjeneste av samvittighetsgrunner skal gi rett til flyktningstatus. Hvis staten har rett til å pålegge militærtjeneste, kan de også straffe den som ikke følger pålegget. Dette er i utgangspunktet alminnelig straffeforfølgelse, og det gir ikke rett til flyktningstatus. Men her som ellers, kan det være ulike oppfatninger om spørsmålet.
UNEs fagnotat om militærnekting og desertering (PDF).
UNEs fagnotat skal gi grunnlag for diskusjon og refleksjon om et tema eller problemstilling. Det redegjør ikke for UNEs praksis, eller forståelse av loven.