By Ingunn-Sofie Aursnes, direktør i UNE

Advokatforeningens nå avsluttede aksjons- og prosedyregruppe har ved flere anledninger kritisert rettssikkerheten i Utlendingsnemnda.

Gruppa mener bl.a. at UNE har manglende partsinnsyn og at for få klagere blir innkalt til nemndmøte. Gruppa underbygger kritikken ved å vise til sin egen statistikk over medhold, av domstolen eller i form av omgjøring i UNE, i saker de har engasjert seg i.

Som UNEs direktør er jeg glad for offentlig oppmerksomhet rundt rettssikkerheten i utlendingsforvaltningen. Vi vil se hen til rapporten i vårt løpende forbedringsarbeid, bl.a. rundt valg av avgjørelsesform, innhenting av partsopplysninger, gjennomføring av nemndmøter og vedtaksbegrunnelser. Rapporten vil videre inngå i et bredere materiale når vi vurderer endringer knyttet til UNEs rettsaksarbeid.

Jeg ønsker imidlertid å bidra med noen faktaopplysninger, dels som korrektiv til det inntrykk som er skapt i medieoppslag, men vel så mye som informasjon til Advokatforeningens medlemmer. La meg innledningsvis, og svært kort, beskrive klageordningen, ettersom ikke alle advokater som leser dette har kunnskap om utlendingsfeltet.

Asylsøkere har rett til fri rettshjelp og advokatbistand ved klage over avslag fra UDI. Videre kan klagerne gå til søksmål mot staten dersom UNE fastholder UDIs vedtak. Søksmål har som regel en økonomisk omkostning for den enkelte saksøker, men til tross for dette benyttes denne muligheten hvert år i et hundretalls saker. Den samlete domstolskontrollen over UNEs vedtak er dermed betydelig.

Søksmål for domstolene er imidlertid ikke den eneste muligheten en klager har til å få sin sak prøvd på nytt. Foruten klage til Sivilombudsmannen, kan klagerne, med eller uten hjelp av advokat, anmode UNE om å omgjøre sitt vedtak. Årlig omgjør UNE et betydelig antall tidligere klagevedtak som følge av slike anmodninger. Alle disse ordningene bidrar til rettssikkerheten for asylsøkere og andre som fremmer søknader etter utlendingsloven. Til spørsmålet om det er saklig grunnlag for kritikken fra prosedyregruppa, vil jeg bemerke:

Partsinnsyn

Gruppa hevder at det ikke har skjedd endringer siden en evalueringsrapport i 2003 hadde kritiske merknader når det gjaldt partsinnsyn. Dette medfører ikke riktighet. Den aktuelle evalueringens hovedkonklusjon var at det ikke ble funnet noe som «gir grunnlag for å rette alvorlig kritikk mot UNE», og at «saksbehandlingen ved UNE gjennomgående synes å holde en høy standard faglig og etisk». Den viktigste kritikken i rapporten fra 2003 gjaldt at det var lite innsyn i den landinformasjonen UNE bygget på.

UNE og UDI kom etter det fram til en ny og åpnere praksis rundt landinformasjon. I dag er det en omfattende publisering på landinfo.no, hvor tjenestereiserapporter, landnotater og tematiske notater legges åpent ut. Videre innførte UNE kildehenvisninger til landinformasjon i vedtakene. I motsetning til det som helt uriktig påstås på side 60 i aksjons- og prosedyregruppas rapport, har UNE endret prosedyrene for landrådgivers deltakelse i nemndmøtene. Fra 2008 har klageren og advokaten vært til stede når landrådgiver gir sin redegjørelse.

Antall nemndmøter

Av alle som søker asyl i Norge får for tiden 65 % av søkerne innvilget sin søknad om beskyttelse allerede under UDIs behandling. Så godt som alle som får avslag i UDI klager til UNE. Sakene er ulike, og undergis ulik behandlingsform i UNE. Valg av avgjørelsesform treffes av nemndleder, og følger av utlendingsloven og tilhørende forskrift. Saker hvor det foreligger vesentlige tvilsspørsmål skal avgjøres i nemndmøte. I andre tilfeller kan saken avgjøres av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. I nemndmøter er hovedregelen at klageren møter personlig.

UNEs praksis ved valg av avgjørelsesform har flere ganger vært gjenstand for undersøkelser. En uavhengig utredning foretatt av advokat Henning Harborg i 2010 konkluderte med at UNEs praksis fulgte lovens vilkår og lovgivers intensjoner. I den nye utlendingsforskriften fra 2010 er det imidlertid gitt mer utfyllende regler om når det foreligger vesentlige tvilsspørsmål enn hva som var tilfellet under tidligere forskrift.

Aksjons- og prosedyregruppa har ikke dekning for påstanden om at UNE har tapt flere saker i retten hvor opprinnelig vedtak er truffet av nemndleder og at dette viser at UNE har gjort feil i valg av avgjørelsesform. UNE har tapt 14 saker. Retten har ikke kommentert avgjørelsesform i noen av saken og halvparten av disse sakene var for øvrig avgjort i nemnd, med nemndleder og to lege nemndmedlemmer. For øvrig er det ganske åpenbart at det blant de tusener avgjørelser som treffes av UNE hvert år, vil kunne forekomme diskutable grensetilfeller mht. avgjørelsesform. Vi har etablert interne diskusjonsforum der nemndledere kan drøfte valg av avgjørelsesform som et bidrag til korrekt håndtering og likebehandling.

Rettssaker

Statistikk fra aksjons- og prosedyregruppa kan gi inntrykk av at UNE taper et flertall rettssaker. Dette inntrykket må jeg korrigere, også om vi avgrenser statistikken til de saker som aksjons- og prosedyregruppa har vært involvert i.

Fra 2007 til første halvår 2014, i den perioden aksjons- og prosedyregruppa virket, fikk UNE medhold i ca. 75 % av alle rettskraftige dommer. Dette tallet rimer ikke med aksjons- og prosedyregruppas påstand om at UNE begår systematiske saksbehandlingsfeil som i de fleste tilfeller har innvirkning på utfallet av saken.

Aksjons- og prosedyregruppa gjennomgikk 1755 UNE-vedtak, hvorav de i en sjuårs periode fulgte opp 74 saker. Et av kriteriene for utvelgelsen var at de selv mente å ha en rimelig utsikt til å vinne fram. Disse 74 sakene er derfor ikke representative for alle UNEs vedtak. Av disse 74 sakene har gruppa fått domstolenes medhold i 14 saker. 

UNE selv omgjorde 23 av de 74 sakene uten domstolsbehandling. Det at UNE omgjør egne vedtak er ikke enestående. Fra 2007 har dette skjedd i mer enn 4200 tilfeller, i hovedsak som følge av ny informasjon tilkommet etter tidligere vedtak. Aksjons- og prosedyregruppas andel av disse omgjøringene er ca. 0,5 %.

Innlegg av UNEs direktør Ingunn-Sofie Aursnes først publisert i Advokatbladet 15. oktober 2014