Det finnes ingen entydig definisjon av hva som er forfølgelse, verken i flyktningkonvensjonen eller i andre internasjonale kilder. Det er heller ikke utviklet en detaljert definisjon av forfølgelsesbegrepet i norsk praksis.

Praksis er basert på at det i hvert enkelt tilfelle skal foretas en konkret vurdering. I Norge og andre konvensjonsstater innfortolker man i begrepet "forfølgelse" et vilkår om at de aktuelle reaksjoner skal være av en viss art og et visst omfang.

FNs Høykommissær for Flyktninger (UNHCR) har i sin håndbok angitt nærmere kriterier for hva som er å anse som "forfølgelse". Håndboken inneholder ikke bindende retningslinjer, men skal gjennom sine anbefalinger bidra til en mest mulig ensartet praksis i konvensjonslandene. Høyesterettspraksis har også slått fast at håndboken er en relevant rettskilde. Av håndboken pkt. 51 fremgår det at trusler mot liv og frihet og andre alvorlige brudd på menneskerettigheter vil være omfattet av begrepet forfølgelse.

I ny utlendingslov § 29 defineres forfølgelse som reaksjoner som enkeltvis eller på grunn av gjentakelse utgjør en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter. Selv om en enkelt reaksjon i seg selv ikke kan anses å utgjøre forfølgelse, så kan flere reaksjoner til sammen bli så alvorlige at de må sies å kunne være omfattet av begrepet. Bestemmelsen inneholder ulike forhold som omfattes av begrepet.

Terskelen for forfølgelsesbegrepet har ikke vært et sentralt tema i mange av nemndas vedtak så langt. Selv om et anført forhold teoretisk kunne tenkes å falle inn under forfølgelsesbegrepet, har det ofte vært andre grunner til at asyl ikke har blitt gitt. Dette gjelder:

  • Saker der klagerens asylforklaring fremstår som lite troverdig, og der UNE ikke legger hele eller deler av anført faktum til grunn for vurderingen av risiko.
  • Saker der klageren frykter reaksjoner som er straffbare etter hjemlandets lovgivning, og der UNE legger til grunn at myndighetene i klagerens hjemland har evne og vilje til å gi beskyttelse.
  • Saker der reaksjonene ikke kan knyttes til noen av konvensjonsgrunnene; rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller politisk oppfatning.
  • Saker der fremtidig risiko for forfølgelse ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort.
  • Saker der det henvises til internfluktalternativet.

En viktig presisering er at vurderingstemaet er om klageren risikerer forfølgelse i et fremtidig perspektiv. Tidligere erfart forfølgelse kan være en indikasjon i denne sammenheng, men er ikke i seg selv tilstrekkelig for å være vernet mot retur. Det er likevel mulig å sammenfatte noen utgangspunkter for UNEs vurdering av forfølgelsesbegrepet. Notatet baserer seg på en gjennomgang av seksjonenes permer med arkiverte vedtak, og det tas forbehold om at ikke alle vedtak er kommet med.

Siden vil bli oppdatert med mer innhold.