Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Bakgrunn

Saken gjelder en klage fra en tidligere soldat i den russiske Wagner-gruppen over at UDI hadde utelukket ham fra status som flyktning. UDI mente at han hadde gjort seg skyldig i en alvorlig ikke-politisk forbrytelse etter utlendingsloven § 31 første ledd bokstav b. Han fikk en oppholdstillatelse med begrensninger etter utlendingsloven § 74.

I klagen anførte advokaten at klageren var «privilegert stridende», med den konsekvens at han hadde rett til immunitet overfor nasjonale straffelover for krigshandlinger. Han mente at Wagner-gruppen hørte til en av partene i konflikten etter III. Genève-konvensjon artikkel 4A 1 og 2. Staten hadde et ansvar, ikke klageren. Bestemmelsen i utlendningsloven om en "alvorlig ikke-politisk forbrytelse" var ikke aktuell. Det var heller ikke andre grunner til å utelukke klageren fra beskyttelse.

UNEs vurdering

Rettslige utgangspunkter for utelukkelse:

I vurderingen så stornemnda hen til internasjonale rettsnormer fastlagt i internasjonal strafferett (International Criminal Law) og internasjonal humanitærrett. Sentrale kilder her er praksis fra internasjonale ad hoc-domstoler, Genèvekonvensjonene (GK) og Roma-vedtektene om den internasjonale straffedomstolen (International Criminal Court, heretter ICC). ICC behandler bare de internasjonale forbrytelsene som går fram av lovens § 31 første ledd bokstav a.

Utlendingsloven § 31 første ledd er bygd på FNs flyktningkonvensjon artikkel 1 F. Den bygger igjen på flere hensyn. Grunntanken er at den som har begått en alvorlig forbrytelse, anses uverdig for internasjonal beskyttelse som flyktning. Videre vil det virke støtende om kriminelle gis vern som flyktninger. Dette vil undergrave respekten for asylinstituttet. Et annet hensyn er å forhindre at personer som har gjort seg skyldig i forbrytelser som er omhandlet i artikkel 1 F, skal kunne utnytte vernet i flyktningkonvensjonen for å unngå straffeforfølgelse i hjemlandet. Se UNHCRs Guidelines punkt 2.

Vilkårene for å utelukke fra flyktningstatus etter lovens § 31 første ledd er kumulative, det vil si at alle vilkårene må være oppfylt. Beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt. Dette går fram av forarbeidene til utlendingsloven og er dessuten rettskraftig avgjort av Høyesterett.

Krigsforbrytelser etter utlendingsloven § 31 første ledd bokstav a er særlig alvorlige brudd på folkerettens regler om væpnede konflikter, omtalt som internasjonal humanitærrett. Derfor skal utelukkelse grunnet krigsforbrytelser alltid vurderes før de andre bestemmelsene.

De mest sentrale handlingene som utgjør krigsforbrytelser, er blant annet drap på beskyttede personer (sivile, sårede, krigsfanger) og tortur av beskyttede personer. Alle som deltar i en væpnet konflikt (de stridende), kan gjøre seg skyldige i krigsforbrytelser. Det er med andre ord ikke avgjørende for denne vurderingen om man er en lovlig stridende i en av partenes væpnede styrker, eller om man deltar i krigen som sivil stridende, eller en hybrid, som i denne saken. Det avgjørende er at handlingen er begått i tilknytning til den væpnede konflikten.

Stornemnda var godt kjent med landinformasjon fra pålitelige kilder som har dokumentert krigsforbrytelser begått av de russiske styrkene i Ukraina, der Wagner-gruppen er uttrykkelig inkludert. Det er tale om drap, tortur og andre typer angrep mot beskyttede personer. Her er det Wagners behandling av ukrainske krigsfanger som er de handlingene som er best dokumentert, og som er relevant for denne saken. Både tortur, drap, seksuelle overgrep, internering under umenneskelige forhold og manglende mulighet for kontakt med familie framstår som rutinemessig når det gjelder Wagners behandling av ukrainske krigsfanger.

Den straffbare atferden - utføre eller medvirke

Personer kan gjøre seg skyldig i en forbrytelse etter § 31 første ledd ved å utføre og/eller medvirke til forbrytelsen. Et generelt krav til medvirkning er at handlingen eller unnlatelsen gir et reelt bidrag (”substantial contribution”) til forbrytelsen. Den behøver ikke være nødvendig eller avgjørende for gjennomføringen, så lenge den gir et vesentlig bidrag.

Stornemnda konkluderte ut fra rettspraksis fra Norge, Den internasjonale straffedomstolen (ICC), Jugoslavia-tribunalet (ICTY), Nürnberg-tribunalet etter andre verdenskrig, uttalelse fra UNHCR mm. at klageren hadde medvirket til en krigsforbrytelse. Stornemnda kunne ikke se at det forelå straffrihetsgrunner som kunne frita ham for straff, eller, som i denne saken, utelukkelse fra flyktningstatus etter bokstav a.

«Privilegert stridende»

Personer som har status som privilegerte stridende, har rett til immunitet overfor nasjonale straffelover for ellers lovlige krigshandlinger (det vil si stridshandlinger som er i samsvar med reglene i internasjonal humanitærrett). En som ikke er "privilegert stridende", vil altså kunne straffeforfølges for drap, vold e.l. etter nasjonale straffesystemer, selv om personen/objektet vedkommende har angrepet er et lovlig militært mål. Dette vil igjen kunne ha betydning ved søknad om asyl i Norge, da drap, drapsforsøk eller grov kroppsskade vil kunne anses som så alvorlig at det kan utgjøre grunnlag for utelukkelse fra asylrett i henhold til utlendingsloven.

Hvem som er "privilegerte stridende" er nærmere definert i III. Genève-konvensjon (GK, 1949) artikkel 4, og Tilleggsprotokoll (TP) I til Genèvekonvensjonene (1977) artikkel 43 flg. III. GK art. 4 definerer hvem som har rett på status som krigsfanger i konvensjonens forstand, mens TP I art. 43 definerer hvem som er en del av de væpnede styrkene.

Stornemnda anså at Wagner-gruppen i perioden frem til 4. november 2022 ikke utgjorde en del av de ordinære russiske væpnede styrkene, se under.

Kan man si at Wagner-gruppen hørte til "en av partene i konflikten"?

Et mulig ansvar for staten utelukker ikke ansvar for individet for krigsforbrytelser mm. Uansett kan man ikke forstå regelverket slik at det er de reelle forholdene som er avgjørende, ikke de formelle. Rent praktisk vil dette åpne for et betydelig innslag av skjønn med hensyn til hvor mye kontroll staten har over militsen. I tillegg fremstår en slik forståelse i et visst spenningsforhold til TP I Artikkel 43 punkt 3 som lyder: "En part i konflikten som innlemmer i sine væpnede styrker et paramilitært eller væpnet rettshåndhevelsesorgan, skal alltid underrette de andre partene i konflikten om dette".

Stornemnda anså at man ikke både kan ha en regel som sier at man skal se hen til realitetene, samtidig som man har en plikt til å underrette om at de innlemmes. Russland benektet frem til 4. november 2022 at Wagner-gruppen var en del av de regulære russiske styrkene. Da faller man utenfor den beskyttelsen som bestemmelsen gir.

Det synes ikke å være noe rettspraksis om ansvaret for paramilitære styrker. Det eneste som synes kjent, er en nederlandsk dom om ansvaret for nedskytningen av Malaysian Airlines fly i 2014 (The Hague District Court, Case number 09/748007-19, Judgement of 17-11-2022). I den saken ble separatistene ikke ansett som en del av russiske styrker. Men med utgangspunkt i anførselen om statsansvar var det naturlig å se hen til rettspraksis fra Den internasjonale domstolen i Haag, ICJ. Dets avgjørelser må anses som autoritative. Det er denne domstolen som er rette instans for tolkning av internasjonal rett.

Domstolen har to avgjørelser om statsansvar. Den ene er fra 1986 og gjelder contras i Nicaragua. Den andre gjelder folkemordet i Srebrenica fra 2007. I begge sakene bruker ICJ uttrykket «complete dependence». Stornemnda anså på denne bakgrunn at internasjonal rett er klar. Det er kun i saker der det er total avhengighet mellom gruppen og staten – direkte kommando - at man kan tillegge staten ansvar.

I saken var det opplysninger om at Russland tillot opprettelse av Wagner-gruppen for å kunne tjene Russlands interesser, men samtidig kunne benekte at dette hadde noe med Russland å gjøre. Men når det gjaldt fullskalakrigen i Ukraina, tilsa den tilgjengelige informasjonen at selv om det var nære bånd mellom Russland og Wagner-gruppens ledere på forskjellige nivåer, så hadde Wagner-gruppen en varierende grad av autonomi i forhold til hvordan oppdrag skulle utføres. De fikk tildelt områder og oppdrag, men gjennomføringen valgte de selv.

Under denne forutsetning var stornemndas vurdering at Wagner-gruppen ikke var en del av de væpnede styrkene i Russland før 4. november 2022. Dette har som virkning at klageren var å anse som sivilist og derfor uten rett til å skyte på ukrainske styrker. Stornemnda var derfor i det vesentlige og i konklusjonen enig med UDIs vurdering på dette punkt.

Utlendingsloven § 31 første ledd bokstav b: Alvorlig ikke-politisk forbrytelse

I juridisk teori er det antatt at drap, tortur, bortføring, umenneskelig behandling, barnemishandling, voldtekt, mordbrann, flykapring, væpnet ran og innførsel eller omsetning av betydelige mengder narkotika kan gi grunnlag for utelukkelse. I UNEs praksis er det lagt til grunn at handlinger som kan karakteriseres som tortur eller umenneskelig eller nedverdigende behandling, er omfattet av begrepet alvorlig forbrytelse. Forsøk på eller medvirkning til slike handlinger er også omfattet.

Klagerens hovedmotiv for å melde seg inn i Wagner-gruppen var økonomisk og et ønske om å slippe unna den ordinære mobiliseringen til russiske styrker. Hans motiv var ikke politisk. Stornemnda konkluderte – som UDI – med at klageren hadde begått «alvorlig ikke-politiske forbrytelser» og at han derfor kunne utelukkes også etter bokstav b. Det var ingen straffrihetsgrunner.

Tilleggsbemerkning

Stornemnda mente at det også var alvorlig grunn til å anta at klageren har gjort seg skyldig i handlinger som er i strid med FNs formål og prinsipper, og derfor også kunne utelukkes fra rett til status som flyktning etter utlendingsloven § 31 første ledd bokstav c, jf. Flyktningkonvensjonen artikkel 1F c. Dette under henvisning til dokumenter fra FN og EU, samt til dommer fra EU-domstolen. Klageren har medvirket til grenseoverskridende alvorlige straffbare handlinger utført med det formål å skremme en befolkning eller å tvinge en regjering til å foreta eller å avstå fra å foreta en handling. Det er å anse som internasjonal terrorisme.

Konklusjon

Klageren utelukkes fra flyktningstatus etter utlendingsloven § 31 første ledd bokstav a (krigsforbrytelse), og dessuten også etter bokstav b (alvorlig ikke-politisk forbrytelse). Han kunne også utlelukkes etter bokstav c (handlinger i strid med FNs formål og prinsipper).