Sammendrag: Utvisning

Bakgrunn

Klageren hadde tidligere hatt midlertidige oppholdstillatelser i Norge over en periode på om lag 7 år. Han søkte på ny beskyttelse i 2023, og det ble da avdekket at han hadde oppgitt uriktige opplysninger om sin identitet og reiserute. Det viste seg at klageren hadde blitt innmeldt i Schengen informasjonssystem (SIS) av Litauen, og han ble uttransportert dit i medhold av Dublin III-forordningen.

På bakgrunn av de uriktige opplysningene ble det opprettet utvisningssak, og klageren ble utvist av UDI. Vedtaket ble påklaget, og det ble anført at utvisning ville være uforholdsmessig av hensyn til klageren selv og hans familie i Norge. Familien bestod av mor, voksne barn og en tidligere ektefelle. Det ble også vist til at klageren fryktet å bli sendt til Ukraina dersom han ble returnert.

UNEs vurdering

For at en utlending skal bli utvist, må det være et grunnlag for utvisningen. Utvisningen må heller ikke være uforholdsmessig. Dessuten må utlendingen ikke være vernet mot retur til hjemlandet på grunn av et behov for beskyttelse.

UNE kom til at det var grunnlag for å utvise klageren som følge av de uriktige og villedende opplysningene han hadde gitt om sin identitet og reiserute. Dette utgjorde et brudd på den medvirkningsplikten alle utlendinger har til å avklare sin identitet, jf. utlendingsloven § 83.

UNE fant at overtredelsen av utlendingsloven måtte anses som grovt, da klageren hadde gitt flere ulike forklaringer om reiserute, opphold i andre land, reisedokumenter mv.

Videre fant UNE at det ikke var uforholdsmessig å utvise klageren. Utlendingsmyndighetene må kunne stole på at de opplysningene utlendinger gir om identiteten sin stemmer. Det å gi uriktige opplysninger om identitet er blant det som utfordrer kontrollmulighetene til utlendingsmyndighetene mest. Norske myndigheter baserer seg i stor grad på utlendingens egne opplysninger når de skal vurdere om vilkårene for en tillatelse er oppfylt. Uriktige opplysninger gjør det vanskelig å vurdere saken på en korrekt måte. Uriktige opplysninger om identitet gjør det dessuten vanskelig å kontrollere hvem som oppholder seg i Norge til enhver tid.

Klageren hadde plikt til å gi korrekte opplysninger til norske myndigheter, og hadde ikke medvirket tilstrekkelig til å opplyse sin egen sak. Det førte igjen til at norske myndigheter måtte bruke mer tid og ressurser på oppklaring. UNE mente også det var skjerpende at klageren hadde blitt utvist to ganger tidligere.

Etter en helhetsvurdering kom UNE til at klageren ikke hadde en så sterk tilknytning til Norge at utvisning ville være uforholdsmessig. Hensynet til voksne barn kunne ikke være avgjørende i den vurderingen, når det ikke foreligger et særlig avhengighetsforhold.

Innreiseforbudets lengde på fem år ble opprettholdt, og UNE mente adgangen til å utvise burde benyttes.

Klageren var heller ikke vernet mot retur.

Konklusjon

Klagen ble ikke tatt til følge.