Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum
Klagerens søknad om beskyttelse ble avslått. UNE mente at han ikke risikerte forfølgelse eller andre alvorlige overgrep ved retur til Afghanistan på grunn av politisk aktivitet i hjemlandet eller fordi han var hazara og sjiamuslim. At han hadde oppholdt seg lenge i utlandet endret ikke denne vurderingen. UNE vurderte at det var best for barnet hans at klageren fikk oppholdstillatelse, men dette kunne ikke få avgjørende vekt. Barnet var ikke mer sårbart enn andre barn i samme situasjon.
Bakgrunn
Klageren søkte om beskyttelse i Norge i 2021. Greske myndigheter hadde flere år tidligere bedt om at klageren ble overført til Norge for behandling av hans asylsøknad. Han hadde kone og flere barn i Norge. UDI avslo den gang forespørselen fordi kona ikke hadda fått flyktningstatus og hadde midlertidig oppholdstillatelse.
Klageren forklarte at han søkte beskyttelse fordi ektefellen og felles barn var her, og fordi han var hazara, sjiamuslim og ikke var trygg i Afghanistan. UDI viste til landinformasjon og mente at klageren ikke risikerte reaksjoner fra Taliban i dag. Det var heller ikke sterke menneskelige hensyn i saken.
UNEs vurdering
UNE var i hovedsak enig med begrunnelsen i UDI sitt vedtak. UNE vurderte at klageren ikke stod i fare for forfølgelse grunnet politisk aktivitet i hjemlandet, selv om han for over 14 år siden ble tatt til fange av Taliban og spurt om tilknytning til myndighetene og nasjonalhæren. UNE mente at hazaraer og sjiamuslimer ikke på generelt grunnlag risikerte forfølgelse i Afghanistan i dag. Dagens de facto myndigheter har ikke noen kjent agenda mot verken hazaraer eller sjiamuslimer. Selv om det har vært rapportert om hendelser der hazaraer har blitt utsatt for diskriminering og angrep, eller blitt fordrevet fra sine hjem, har dette ikke representert et generelt mønster. Ifølge afghansk media har Taliban innført restriksjoner mot sjiamuslimers utøvelse av tro under den hellige islamske måneden Muharram. Videre er det meldt at representanter fra Taliban har revet i stykker flagg og slagord reist av sjiamuslimer. UNE anerkjente at dette var brudd på religionsfriheten, men at det ikke var så alvorlig at det utgjorde forfølgelse. Det var heller ingen individuelle opplysninger i saken som tilsa at klageren vil være spesielt utsatt i Afghanistan.
UNE mente videre at det ikke forelå særskilte forhold ved klageren som gjorde ham mer utsatt enn andre afghanere som har oppholdt seg utenfor landet. Klagerens opphold i pakistansk fengsel endret ikke denne vurderingen. Personer, også straffedømte, har returnert til Afghanistan etter Talibans maktovertakelse uten at Taliban har vist interesse for dem. Klageren framstod ikke som en person som vil tiltrekke seg negativ oppmerksomhet fordi han var vestliggjort på en slik måte at det ville virke religiøst eller kulturelt støtende. Han var godt kjent med afghansk kultur og afghanske samfunnsforhold. Det var ikke opplysninger som tilsa at han ville bli utsatt for alvorlige overgrep ved retur til hjemlandet.
Selv om det ikke var tvil om at afghanernes menneskerettigheter var sterkt begrenset, mente UNE at bruddene på menneskerettighetene ikke var så alvorlige at de utgjorde forfølgelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Det var heller ikke spesielle forhold ved klageren som tilsia at han vil være mer utsatt for menneskerettighetsbrudd enn befolkningen ellers.
UNE viste til en lang rekke rapporter med landinformasjon, og på den bakgrunn vurderte UNE at det ikke var et generelt beskyttelsesbehov for alle afghanere på grunn av den generelle sikkerhetssituasjonen. Hverken sikkerhetssituasjonen eller individuelle forhold tilsa at det var en reell fare for at klageren ville bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff dersom han returnerte til hjemlandet eller til hjemstedet. Han var derfor ikke å anse som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b.
Klageren hadde ektefelle og flere barn i Norge som hadde norsk statsborgerskap. Han hadde selv oppholdt seg i Norge i ca. fire år. Oppholdstiden og hans egen tilknytning til familien tilsa likevel ikke at han hadde en særlig tilknytning til Norge, slik dette skal forstås etter loven.
Det yngste barnet slet med å konsentrere seg på skolen på grunn av usikkerheten knyttet til farens oppholdsstatus. Det var opplyst at barnets mor var uføretrygdet og hadde psykiske helseplager, men at hun var en god forelder. Det ville være best for dette barnet å bo sammen med begge foreldrene og at klageren fikk en oppholdstillatelse. Dette kunne likevel ikke være avgjørende. Innvandringsregulerende hensyn veide tyngre enn hensynet til det yngste barnet. Barnet fremstod ikke mer sårbart enn andre barn i samme situasjon. Søsknene utgjorde også en beskyttende faktor.
Konklusjon
Klageren fikk ikke beskyttelse etter utlendingsloven § 28 eller oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn etter utlendingsloven § 38.