Sammendrag: Utvisning

Bakgrunn

Klageren kom til Norge som arbeidstaker. Han hadde først midlertidig oppholdstillatelse og fikk deretter en permanent oppholdstillatelse. Han ble dømt til fengsel i ett år og to måneder for å ha misbrukt sin stilling og/eller opparbeidet tillitsforhold til å skaffe seg seksuell omgang. UDI utviste klageren på bakgrunn av straffedommen. Han ble utvist med fem års innreiseforbud og innreiseforbudet ble registrert i Schengen informasjonssystem (SIS). UDI mente at et utvisningsvedtak ikke var et uforholdsmessig tiltak.

Klageren hadde ektefelle og et barn som var to år gammelt i Norge. Begge var norske statsborgere.

UNEs vurdering

Saken ble behandlet i nemndmøte uten personlig fremmøte.

Nemnda mente de grunnleggende vilkårene for å utvise klageren var oppfylt, men måtte vurdere om utvisning likevel var et uforholdsmessig tiltak etter utlendingsloven § 70.

Nemnda mente at handlingen klageren var straffet for måtte anses som alvorlig kriminalitet. Overtredelsen kan føre til fengselsstraff i inntil seks år. I vurderingen av forholdets alvor mente UNE at det var skjerpende at klageren hadde utnyttet sin stilling til å skaffe seg seksuell omgang med en sårbar person. Forholdenes alvor tilsa derfor at det skulle mye til for å anse utvisning uforholdsmessig i denne saken. Nemnda viste til at allmennpreventive hensyn teller med styrke for å reagere med utvisning i tilfeller der personer begår alvorlige straffbare handlinger.

Nemnda vurderte først hensynet til klageren selv. Han hadde bodd i Norge i nesten ti år, hadde fast jobb, ektefelle og barn her. Likevel fikk han permanent oppholdstillatelse i voksen alder, og hadde sterk tilknytning til hjemlandet. Nemnda mente at hans egen tilknytning til Norge ikke kunne tillegges avgjørende vekt i vurderingen når det ble sett hen til klagerens ulovlige handlinger. Nemnda mente derfor at en utvisning ikke var uforholdsmessig av hensyn til klageren selv.

Videre vurderte nemnda hensynet til klagerens ektefelle og datter. Ektefellen var opprinnelig fra samme land som klageren, men var nå norsk statsborger. Hun hadde etter det opplyste alvorlige psykiske plager, men det forelå ingen opplysninger om at hun på vedtakstidspunktet hadde noen akutte eller livstruende lidelser, eller gikk aktivt til behandling. Nemnda konkluderte med at det ikke forelå uoverstigelige hindringer som tilsa at familielivet ikke kunne videreføres i klagerens hjemland hvis familien ønsket det, og at en utvisning av klageren ikke ville utgjøre en uforholdsmessig reaksjon overfor ektefellen alene.

Nemnda vurderte deretter hensynet til klagerens datter. Hun ble født i Norge og var norsk statsborger. Hun bodde sammen med begge foreldrene. Nemnda fant ikke at det forelå noen opplysninger som skulle tilsi at klagerens ektefelle ikke hadde god omsorgsevne eller ikke evnet å ha omsorgen for barnet alene. Det var heller ikke opplyst noe spesielt om barnets fungering eller tilknytning. Nemnda viste likevel til barnets unge alder, og at hun ikke hadde de samme forutsetningene for å opprettholde kontakt med forelderen i utlandet over telefon/Skype eller lignende som eldre barn.

Nemnda kom etter dette til at et vedtak om utvisning med to års innreiseforbud ikke ville være uforholdsmessig overfor klageren eller den nærmeste familien. Det var ikke grunnlag for å tidsbegrense innreiseforbudet ytterligere, tatt i betraktning klagerens handlinger, tilknytningen til Norge og sammenlignbare saker. Det ble tatt hensyn til barnet ved at innreiseforbudet ble begrenset til to år.

Konklusjon

Klageren ble utvist fra Norge med to års innreiseforbud. Han var ikke vernet mot retur til hjemlandet. Innreiseforbudet ble også registrert i SIS.