Sammendrag: Utvisning
Klageren ble utvist med to års innreiseforbud fordi han hadde arbeidet og oppholdt seg ulovlig i Norge.
Bakgrunn
Klageren hadde en midlertidig oppholdstillatelse i Norge for å ta en tilleggsutdanning. Klageren var fortsatt under utdanning da han søkte om midlertidig oppholdstillatelse som faglært arbeidssøker. Ettersom klageren på søknadstidspunktet ikke hadde oppnådd godkjenning av sin utdanning i Norge, avslo UDI søknaden og ga klageren en utreisefrist for å forlate landet. Klageren reiste ikke fra Norge, men fortsatte å jobbe og oppholde seg ulovlig i landet.
UDI fattet vedtak om å utvise klageren i medhold av utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a. Klageren ble også registrert i Schengen Informasjonssystem (SIS) med to års innreiseforbud. Bakgrunnen var at klageren hadde arbeidet ulovlig og oppholdt seg ulovlig i Norge etter utreisefristen. Det ulovlige arbeidet var på nesten fem måneder.
I klagen på vedtaket skrev klagerens advokat at de grunnleggende vilkårene for utvisning ikke var oppfylt. Det ble blant annet vist til at klageren ikke hadde brutt reglene bevisst. Klageren selv forklarte i samtale med politiet at han hadde misforstått regelverket om hvor mye han kunne arbeide.
UNEs vurdering
En utlending uten oppholdstillatelse kan utvises når han grovt eller gjentatte ganger har overtrådt en eller flere bestemmelser i utlendingsloven. Alle utlendinger som ønsker å arbeide i Norge, må ha oppholdstillatelse som gir rett til det.
UNE var enig med UDI i at det var grunnlag for å utvise klageren. UNE mente også at klageren hadde brutt utlendingsloven § 55 første og annet ledd ved å ha arbeidet og oppholdt seg ulovlig i riket. Klageren hadde derfor overtrådt flere bestemmelser i utlendingsloven grovt og gjentatte ganger. UNE vurderte klagerens anførsel om at han ikke hadde brutt reglene bevisst, men viste til at i denne saken var hjemmelen for utvisningen lovens § 66 første ledd første alternativ, jf. § 55 første og annet ledd. Loven oppstiller ingen krav til skyld i dette alternativet. UNE viste også til at klageren selv hadde et klart ansvar for å sette seg inn i de reglene som regulerer hans opphold i Norge, og å følge disse reglene.
UNE vurderte hensynet til klageren selv, og viste til at klagerens tidligere midlertidige tillatelse i Norge ikke ga grunnlag for permanent oppholdstillatelse, og bygget på en forventning om at han skulle returnere til hjemlandet da tillatelsen utløp. UNE anså at klageren hadde en sterkere tilknytning til sitt hjemland enn til Norge, og at et vedtak om utvisning ikke ville være et uforholdsmessig tiltak overfor klageren, forholdets alvor tatt i betraktning.
UNE påpekte at utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a gir utlendingsmyndighetene en adgang, men normalt ikke en plikt til å utvise. I denne saken mente UNE at adgangen skulle benyttes, på bakgrunn av at klageren hadde begått alvorlige lovbrudd og fordi allmennpreventive og innvandringsregulerende hensyn talte for utvisning.
Konklusjon
UNE opprettholdt utvisningen av klageren, med et innreiseforbud på to år. Klageren ble også innmeldt i SIS.