Sammendrag: Familie

Bakgrunn

Klageren på 19 år søkte om familieinnvandring med sin mor (referansepersonen) som hadde midlertidig oppholdstillatelse med flyktningstatus i Norge. Hans mindreårige søsken fikk innvilget oppholdstillatelse.

Klageren var syk og hadde behov for medisinsk oppfølging. Han var avhengig av familiens fysiske og psykiske støtte. Hans far hadde flyttet tilbake til Syria og kunne ikke beregnes som en mulig omsorgsperson. Han hadde dermed hverken omsorgspersoner i oppholdslandet Tyrkia eller i hjemlandet.

UDI avslo søknaden. De viste til at kravet til fremtidig eller tidligere inntekt ikke var oppfylt. Det var heller ikke grunnlag for å gjøre unntak på grunn av sterke menneskelige hensyn. Helseutfordringene var ikke av så alvorlig karakter at han ville være avhengig av sine foreldre som omsorgspersoner. Innvandringsregulerende hensyn tilsa at helseproblemene og vanskelige levekår i oppholdslandet ikke ga grunnlag for en tillatelse.

I klagen ble det argumentert for at klageren trengte hjelp fra omsorgspersoner, og at han befant seg alene i et tredjeland. Helseutfordringene gjorde at han ikke hadde mulighet til å forsørge seg selv. Klagerens far ville ikke forsørge ham, og han kunne ikke henvises til Syria da syrere hadde beskyttelsesbehov. Mors helseproblemer gjorde at hun ikke hadde mulighet til å jobbe og oppfylle underholdskravet.

UNEs vurdering

UNE viste i likhet med UDI til at moren ikke oppfylte underholdskravet. Det var underholdskrav for personer som hadde søkt om oppholdstillatelse som forsørget barn over 18 år. Dette gjaldt også i de tilfeller der klageren ble igjen i hjemlandet uten foreldre eller søsken som var over 18 år eller gift. De fleste som fylte vilkårene for tillatelse der referansepersonen nylig hadde blitt innvilget beskyttelse ville være i en vanskelig situasjon og ofte "last link" i hjemlandet eller oppholdslandet. Lovgiver hadde likevel bestemt at et underholdskrav skulle gjelde for denne gruppen.

UNE kunne gjøre unntak fra underholdskravet dersom det forelå "særlig sterke menneskelige hensyn". I vurderingen av dette mente UNE at innvandringsregulerende hensyn tilsa at det ikke skulle gjøres. Det var ikke forhold i saken som gjorde at den skilte seg vesentlig fra det som var situasjonen til andre klagere i sammenliknbare saker. Helsemessige forhold kunne som hovedregel ikke føre til at det ble gitt unntak fra underholdskravet. Dette fordi svært mange mennesker med helseproblemer kom fra land med begrensede helsetilbud. Norske myndigheter hadde heller ikke muligheten til å kontrollere helsopplysninger fra utlandet. For at det skulle gjøres unntak måtte det som utgangspunkt innebære en akutt og livstruende fysisk sykdom eller en alvorlig psykisk sinnslidelse.

Helsedokumentasjonen fremlagt i saken tilsa ikke at helsen til klageren var av en slik art. Klageren var nå også fylt 20 år og dermed ansett for å være voksen. Han hadde derfor ikke et omsorgsbehov på linje med mindreårige barn. Han hadde også tidvis tatt arbeid og hadde noen slektninger i Tyrkia.

UNE mente videre at dersom referansepersonen ikke kunne ta arbeid på grunn av helseproblemer, så måtte dette dokumenteres med vedtak eller bekreftelse fra NAV. Uføretrygd av en viss størrelse kunne oppfylle kravet til fremtidig inntekt. Det var allikevel slik at innvandringsregulerende hensyn tilsa at det skulle svært mye til for å gjøre unntak fra underholdskravet av helsemessige årsaker.

Konklusjon

Det var ikke grunnlag for å gjøre unntak for underholdskravet. Klageren fikk dermed ikke oppholdstillatelse for familieinnvandring med sin mor.