Sammendrag: Familie

Bakgrunn

Klageren hadde hatt flere oppholdstillatelser som arbeidstaker, men søkte nå om oppholdstillatelse i familieinnvandring med barnet sitt. Barnet var norsk statsborger. Vedlagt søknaden var blant annet en samværsavtale og en bekreftelse på samvær fra barnets mor, hvor det fremgikk at samværet ville økes gradvis. De ville inngå en opptrappingsavtale på et senere tidspunkt.

UDI avslo søknaden og viste til at klageren ikke hadde del av foreldreansvaret for barnet. Hans samvær var heller ikke av tilstrekkelig omfang, og det var ikke opplysninger om at samværet ville oppfylles innen et år.

I klagen skrev klageren blant annet at barnets mor var villig til å gi ham delt foreldreansvar, og han ville kontakte familievernkontoret om dette. Det var vanskelig å få til mer samvær fordi moren mente barnet ikke var klar for det og trengte å bli tryggere i relasjonen til ham. Hans mål hadde hele tiden vært å øke samværet, men han var avhengig av at barnets mor var enig. Han påpekte også at all forskning viser at det kan skade barn dersom foreldrene ikke kan være fysisk til stede for dem. Den opprinnelige samværsavtalen var dessuten laget da barnet var nyfødt og hadde andre behov, og han og moren hadde da avtalt muntlig at samværet skulle økes. Det var derfor særlig grunn til å gjøre unntak etter utlendingsforskriften § 9-3 tredje ledd.

Klageren søkte om ny oppholdstillatelse som arbeidstaker og fikk innvilget dette.

UNEs vurdering

UNE viste til at en mor eller far som har samværsrett med barn under 18 år som bor i Norge sammen med den andre av foreldrene, på visse vilkår har rett til oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 52 første ledd.

Det er et vilkår at forelderen må ha del i foreldreansvaret. UNE hadde merket seg opplysningene i klagen om at barnets mor var villig til delt ansvar, men opplysninger fra Folkeregisteret viste at det fremdeles kun var moren som var registrert med foreldreansvar.

Det er også et vilkår at forelderen må ha samværsrett av et visst omfang og benytter dette. Samværet skal som hovedregel tilsvare en ettermiddag i uken, annenhver helg, fjorten dager i sommerferien, samt jul eller påske.

I den fremlagte samværsavtalen fremgikk det at klageren skulle ha samvær med barnet hjemme hos moren i totalt fire timer i uken. Barnets mor hadde bekreftet at denne avtalen var gjeldende og stort sett ble fulgt. UNE påpekte at dette ikke var tilstrekkelig til å regnes som samvær av et visst omfang. Det hadde heller ikke kommet noen dokumentasjon i klageomgangen på at klageren nå hadde økt samværet med barnet til det omfang som lovverket beskriver.

UNE vurderte om det var særlige grunner til å gjøre unntak fra kravet om samvær. UNE hadde merket seg at klageren hadde hatt samvær med barnet fire timer hver uke, siden fødselen. De siste årene hadde han forsøkt å samarbeide med barnets mor om å øke samværet, men at hun ikke hadde vært helt enig i dette. I samværsbekreftelsen hadde hun skrevet at det ikke var aktuelt med en opptrappingsavtale foreløpig, og at økt samvær hadde vist seg vanskelig, hovedsakelig basert på barnets behov. UNE mente opplysningene i saken ikke tilsa at det manglende samværet var kortvarig eller at samværet kom til å trappes opp til nødvendig omfang i nær fremtid. Dette gjaldt selv om det var barnets mor som var årsaken til at samværet ikke økte. Etter en samlet vurdering kom UNE til at det ikke var særlige grunner til å gjøre unntak fra samværskravet.

Selv om forelderen ikke har nok samvær, kan oppholdstillatelse gis dersom det er sannsynlig at klageren oppfyller kravet til samvær innen ett år. UNE mente det ikke var sannsynlig at det ville skje. Klageren hadde ikke fremlagt noen opptrappingsplan eller gitt andre opplysninger som tilsa at han ville få økt samvær til et tilstrekkelig omfang.

UNE konkluderte med at vilkårene for opphold etter utlendingsloven § 52 ikke var oppfylt.

UNE vurderte deretter opphold etter lovens § 49 om sterke menneskelige hensyn. I alle avgjørelser som berører barn, skal hensynet til barnets beste vektlegges og være et grunnleggende hensyn. UNE viste blant annet til at det i utgangspunktet var til barnets beste å ha begge foreldrene til stede. Familiens situasjon skilte seg imidlertid ikke vesentlig fra andre sammenlignbare saker der vilkårene for familieinnvandring ikke var oppfylt. De innvandringsregulerende hensynene var derfor sterke. Videre var klagerens nåværende samvær ikke tilstrekkelig til å få oppholdstillatelse. Barnet bodde sammen med sin mor og hadde gjort det hele livet. Det var ikke dokumentert at moren ikke kunne gi barnet tilstrekkelig omsorg, eller at barnet hadde et særlig behov for å ha begge foreldrene til stede. Klageren hadde hatt samme samværsordning med barnet siden det ble født. Han hadde fått fornyet oppholdstillatelsen som arbeidstaker og kunne fortsette å ha samvær med barnet.

UNE mente at klagerens situasjon ikke var så spesiell at nektelse av opphold ville være urimelig. Klageren hadde opplyst at han ikke fikk økt samværet fordi barnets mor ikke var enig i en økning. UNE viste til at dette var opp til foreldrene å avgjøre, og ikke lå innenfor utlendingsmyndighetenes mandat. Det var ingen opplysninger om at klageren ville få økt samvær, men dersom situasjonen endret seg, kunne han søke om familieinnvandring på nytt. Etter en samlet vurdering mente UNE det ikke var sterke menneskelige hensyn i saken som tilsa at klageren skulle få oppholdstillatelse. Det var heller ikke grunnlag for å gi oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38.

Konklusjon

Vilkårene for oppholdstillatelse i familieinnvandring var ikke oppfylt, og det var ikke grunnlag for å gjøre unntak. Det var heller ikke sterke menneskelige hensyn som kunne begrunne en oppholdstillatelse til klageren.