Sammendrag: Reisedokumenter

Bakgrunn

Klageren hadde permanent oppholdstillatelse i Norge etter å ha kommet hit i familieinnvandring med sine foreldre. UDI hadde tidligere innvilget henne utlendingspass for en enkeltreise, slik at hun kunne reise til hjemlandets nærmeste ambassade og søke om pass.

Nå søkte hun på nytt om utlendingspass. Hun forklarte at ambassaden ikke ville gi henne noen skriftlig bekreftelse på søknaden om pass, verken informasjon, godkjenning eller avslag. Hun hadde forsøkt å kontakte ambassaden flere ganger uten å få svar. Klageren skrev til UDI i flere omganger og ba om at UDI måtte kontakte ambassaden. Hun mente hun hadde forsøkt alt hun kunne. Uten reisedokument kunne hun ikke reise, ta førerkortet eller åpne digitale meldinger.

Klageren ettersendte et skjermbilde av et telefonnummer med en innkommende samtale som varte i tre minutter. Hun skrev at en ambassadeansatt hadde fortalt henne at søknaden ikke ville gå gjennom på grunn av feil utfylling av søknaden, og at det skyldtes ambassaden. Hun hadde fått beskjed om å sende kopi av fødselsattesten sin til Norges konsulat i hjemlandet for signering, og deretter videresende den til hjemlandets nærmeste ambassade. Hun sa at det ikke finnes et norsk konsulat i hjemlandet, men det avviste den ambassadeansatte og sa at søknaden ville bli kansellert hvis det ikke ble gjort.

UDI avslo søknaden. De viste til at klageren hadde levert bekreftelsen på timeavtale hos ambassaden, kvittering på søknad om pass, skjermbilder av telefonsamtaler og gitt forklaringer om situasjonen. UDI mente hun ikke hadde dokumentert at hun hadde fått avslag på søknaden om pass fra hjemlandet. Det var heller ikke stadfestet at hun ikke ville få et svar på søknaden om pass. UDI viste til at saksbehandlingstiden for pass gjennom den aktuelle ambassaden kan variere, og at søknader eksempelvis kan ta lengre tid dersom det mangler relevant dokumentasjon.

I klagen skrev at klageren at hun hadde fulgt med på søknadsprosessen for pass kontinuerlig uten hell. Det hadde tatt over to år nå, og hun mente at det var en klar indikasjon på at situasjonen var utenfor hennes kontroll.

UNEs vurdering

Utlendingsloven § 64 sier at utlendingspass skal gis

• til en utlending som har fått oppholdstillatelse etter å ha søkt om beskyttelse, men uten å ha fått status som flyktning,
• hvis forholdene til myndighetene i hjemlandet tilsier det,
• forutsatt at det ikke er særlige grunner som taler imot.

UNE viste til at klagerens forhold til myndighetene i hjemlandet ikke var slik at hun må få norsk utlendingspass. Hun hadde fått oppholdstillatelse etter reglene om familieinnvandring, ikke fordi hun fryktet myndighetene der hun kom fra. Hun kunne dermed kontakte myndighetene for å be om pass.

Utlendingspass kan også gis dersom ett av de nærmeste familiemedlemmene, altså ektefelle, samboer eller barn, har utlendingspass. Se utlendingsforskriften § 12-5 annet ledd, utlendingsloven § 40 - § 42 og utlendingsforskriften § 9-6. Klageren var ikke i personkretsen som kan få utlendingspass etter denne bestemmelsen.

UNE kan også gi utlendingspass til en utlending som har oppholdstillatelse i Norge, men som ikke kan få pass eller annet reisedokument fra sitt hjemland eller annet land. Dette følger av utlendingsforskriften § 12-5 tredje ledd. UNE stiller da strenge krav om at klageren dokumenterer at hun forgjeves har søkt om hjemlandets pass. Avslaget, eller mangel på svar, fra hjemlandets myndigheter må ikke skyldes forhold klageren selv har ansvar for.

UNE mente at klageren ikke hadde lagt frem dokumentasjon som viste at hun forgjeves hadde søkt om hjemlandets pass. Hun hadde heller ikke dokumentert at hun hadde fått avslag på en slik søknad av grunner som hun ikke kunne gjøre noe med.

Utlendinger som ikke fyller vilkårene for å få utlendingspass, kan likevel få det dersom det er «særlige grunner» til det, se utlendingsforskriften § 12-5 fjerde ledd. UNE mente at det ikke var spesielle omstendigheter i klagerens sak som tilsa at hun likevel burde få utlendingspass. UNE var kjent med de praktiske vanskelighetene mange utlendinger lever med når de ikke har godkjent dokumentasjon på sin identitet. Behovet for å legitimere seg i ulike sammenhenger kan imidlertid ikke være avgjørende for å utstede utlendingspass når vilkårene ikke er oppfylt. UNE viste for øvrig til at norske myndigheter har satt i gang et arbeid for å kunne gi utenlandske statsborgere nasjonalt ID-kort. Dette vil kunne gjøre det mulig å få for eksempel BankID og førerkort.

Konklusjon

UNE var enig med UDI i at vilkårene for å innvilge utlendingspass ikke var oppfylt.