Sammendrag: Statsborgerskap

Bakgrunn

Klageren ble norsk borger ved fødselen. Som voksen kom hun til Norge og søkte om å få beholde sitt norske statsborgerskap etter fylte 22 år. I søknaden opplyste hun at hun ikke hadde bodd i Norge eller besøkt Norge før hun fylte 22 år. Hun hadde heller ikke bodd i andre nordiske land de siste syv årene.

UDI avslo søknaden fordi hun ikke hadde bodd i Norge i til sammen to år innen fylte 22 år. Hun hadde heller ikke en tilstrekkelig tilknytning til Norge.

I klagen argumenterte hun for at det burde tillegges vekt at hun hadde sine nærmeste familiemedlemmer her. Hun hadde hatt planer om å studere og bo i Norge, men det hadde ikke vært mulig grunnet sykdom i familien. Hun forklarte videre at hun ville bli statsløs dersom hun mistet sitt norske statsborgerskap, fordi det ikke var sikkert at hun var statsborger i sitt hjemland.

UNE var enig med UDI i at hun ikke hadde bodd lenge nok i Norge og ikke hadde tilstrekkelig tilknytning til landet. Det at hun hadde en sterk tilknytning til sin familie her, veide ikke opp for at hun ikke hadde hatt oppholdstid i Norge. UNE avslo søknaden.

Klageren ba om å få avslaget omgjort. Hun fortalte at hun var i gang med norskkurs og at hun i fremtiden ønsket å studere i Norge. Hun sendte også inn en forklaring angående helsesituasjonen til et familiemedlem, og hvordan det hadde hindret henne i å komme hit tidligere.

UNEs vurdering

UNE behandlet omgjøringsanmodningen i nemndmøte. Saken ble behandlet uten personlig oppmøte, siden det ble ansett som åpenbart at hennes fremmøte ikke ville ha betydning for avgjørelsen i saken.

Nemnda viste til at personer som har fått norsk statsborgerskap ved fødselen, men ikke har vært bosatt i Norge i til sammen to år, eller tilsammen syv år i Norge og andre nordiske land, taper sitt norske statsborgerskap når vedkommende fyller 22 år. Man kan imidlertid søke om å få beholde statsborgerskapet dersom man har tilstrekkelig tilknytning til Norge. Se statsborgerloven § 24 2.

Nemnda fastholdt at klageren ikke hadde bodd lenge nok i Norge eller Norden før fylte 22 år. Hun tapte derfor i utgangspunktet sitt norske statsborgerskap ved fylte 22 år.

Nemnda kom imidlertid frem til at hun hadde tilstrekkelig tilknytning til Norge gjennom at hun var bosatt her. Hun var foreløpig ikke bosatt i folkeregisterlovens forstand, men nemnda mente at dette ikke uten videre var avgjørende. Ut fra sammenhengen i regelverket om statsborgerskap og tilhørende forarbeider, mente nemnda at registrering i folkeregisteret hverken uten videre var nødvendig eller tilstrekkelig for å kunne anses som bosatt i statsborgerlovens- og forskriften forstand. Nemnda mente at det er de reelle og faktiske forholdene som er avgjørende, og annen dokumentasjon kan være tilstrekkelig. Klageren hadde dokumentert at hun gikk på norskkurs i en norsk by. Hun oppga å ha permanent adresse i Norge da hun søkte om å beholde statsborgerskapet, og var registrert på en adresse i Norge i utlendingsforvaltningens persondataregister. Nemnda mente derfor at hun mest sannsynlig hadde bodd i Norge da hun leverte søknaden og dermed på vedtakstidspunktet.

Nemnda mente at klageren hadde sannsynliggjort at hun var å anse som bosatt etter statsborgerforskriften § 9-2 tredje punktum. Det fulget av denne forskriften at hun da måtte anses for å ha tilstrekkelig tilknytning til Norge i statsborgerlovens forstand.

Konklusjon

UNE omgjorde sitt tidligere avslag, og klageren fikk beholde sitt norske statsborgerskap.