Last updated: 24/03/202224/03/2022

Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Klageren ba UNE om å omgjøre sitt tidligere avslag på hennes asylsøknad, og kom med nye opplysninger i saken. UNE mente fortsatt at asylforklaringen hennes ikke var troverdig, og endret ikke sin tidligere vurdering.

Bakgrunn

Klageren hadde fått endelig avslag på sin asylsøknad for noen år tilbake, men ba nå UNE om å omgjøre avgjørelsen. Hun forklarte via sin advokat at hun ikke hadde reist hjem etter UNEs avslag fordi hun fryktet reaksjoner fra familie og myndigheter. Hun fastholdt asylforklaringen hun tidligere hadde gitt. Under asylintervjuet var hun imidlertid både fysisk og psykisk redusert, og hadde ikke greid å forklare seg detaljert. I hjemlandet hadde hun giftet seg for å unnslippe farens familie, hvor hun ble utsatt for overgrep etter at foreldrene døde. Hun var uønsket av svigerfamilien og ble trakassert av dem. Dette fortsatte også etter at paret ble skilt. Hun hadde nå psykiske plager, og var dessuten frafallen fra islam.
 
I hjemlandet ble klageren kastet ut av skolen flere ganger og hun hadde hatt en antiislamsk livsstil som førte til flere konflikter. Hun hadde vært i dommeravhør to ganger, den første da svigerfamilien anklaget henne for  utroskap, og andre gang på eget initiativ, for å bevise at hun ikke hadde vært utro og dessuten klage på at hun ikke hadde fått sin rettmessige farsarv. I det siste avhøret deltok en høytstående embetsmann, som snakket nedsettende til henne og tilbød henne midlertidig ekteskap. Etter dette stakk hun av og holdt seg i skjul. Hun fryktet også at myndighetene ville finne regimekritisk materiale hjemme hos henne. Hun fikk hjelp til å flykte av en venninne ved en europeisk ambassade, hvor klageren selv hadde arbeidet tidligere. Under arbeidet for ambassaden hadde hun dessuten blitt forsøkt vervet av den iranske etteretningstjenesten.
 
Advokaten hennes påpekte at vesentlige deler av klagerens asylgrunnlag ikke kommet med i behandlingen av saken, og mente det var flere grunner til å gi henne beskyttelse i Norge. Hun var utsatt fordi hun var kvinne, hadde en antiislamsk livsstil og var av jødisk opphav. Klageren hadde forsøkt å få beskyttelse fra iranske myndigheter, men ble motarbeidet av dommeren. Hun hadde heller ikke beskyttelse fra sin egen familie. I dag var hun dessuten en engasjert ateist, og advokaten mente det var grunn til å anta at hun ved en eventuell retur til Iran ville uttale seg med ord og holdninger som andre ville oppfatte som provoserende og krenkende. I tillegg hadde hun en særlig tilknytning til Norge gjennom sin norske samboer gjennom flere år.
 
Vedlagt omgjøringsanmodningen kom det en redegjørelse fra klagerens psykolog. Han beskrev blant annet at klageren opplevde å være uten rettssikkerhet i det iranske samfunnet. Hun giftet seg med en mann og betalte ham for at han skulle skaffe henne pass slik at hun kunne reise fra landet. Da han ikke holdt dette løftet, skilte hun seg. Hun følte seg svært sårbar overfor eksmannen, svigerfamilien og sin egen familie. Derfor flyktet hun og kom til Norge. Psykologen konkluderte med at hun hadde PTSD.
 

UNEs vurdering og konklusjon

UNE påpekte at klagerens opprinnelige asylforklaring ikke hadde blitt vurdert som troverdig tidligere i saksforløpet. UNE vurderte opplysningene i omgjøringsanmodningen, men mente det ikke var kommet inn ny informasjon som kunne sannsynliggjøre at klageren stod i fare for forfølgelse fra onkler eller øvrig familie på fars side.
 
UNE mente videre at det ikke var troverdig at klagerens tidligere ektemann og svigerfamilie skulle være ute etter henne nå, etter at ekteskapet hadde opphørt. De nye opplysningene om dommeravhør fremstod som en utbygging av asylhistorien, og var ikke underbygget av detaljerte opplysninger, eller andre objektive holdepunkter. UNE la verken til grunn at klageren hadde flyktet fra et dommeravhør, at hun måtte holde seg i skjul frem til hun forlot Iran eller at hun var i fare på grunn av regimekritisk materiale som hun hadde i sin leilighet. UNE reagerte også på den nye informasjonen om at klageren skulle ha arbeidet ved en europeisk ambassade, og blitt forsøkt rekruttert. UNE mente det var påfallende at denne informasjonen kom flere år etter ankomst til Norge, og påpekte dessuten at den ikke samsvarte med opplysninger hun hadde gitt tidligere. UNE mente derfor at dette ikke var troverdig. Etter en helhetlig vurdering mente UNE at klagerens troverdighet var svekket i en slik grad at hennes forklaring om hendelsene i Iran ikke kunne legges til grunn.
 
UNE viste til at opplysningen om at klagerens mor var jødisk var vurdert tidligere, men vurderte informasjonen om at klageren var ateist. UNE påpekte at det i Iran ikke er straffbart å ikke tro at Gud finnes så lenge man ikke gir offentlig uttrykk for et slik livssyn, eller forsøker å fremme ateisme som et alternativ til islam, eller som en grunnleggende menneskerettighet. Basert på opplysningene UNE hadde mottatt om hvordan klageren utøvde sitt livssyn i Norge, var det ikke grunn til å tro at hun ville utøve sitt livssyn i Iran på en måte som ville medføre en velbegrunnet frykt for forfølgelse. UNE mente dermed at det ikke var grunnlag for å innvilge klageren beskyttelse i Norge, se utlendingsloven § 28.
 
UNE vurderte muligheten for å gi klageren opphold på humanitært grunnlag, se utlendingsloven § 38. UNE påpekte at helseproblemer som utgangspunkt ikke gir grunnlag for oppholdstillatelse i Norge. Utlendingsloven åpner likevel for å gi oppholdstillatelse ved psykiske helseproblemer i helt spesielle tilfeller. Det må da dreie seg om en alvorlig sinnslidelse. Mindre alvorlige tilstander som PTSD er ikke tilstrekkelig. Angående opplysningene om at klageren i mange år hadde vært samboer med en norsk statsborger, viste UNE til at når familie er den eneste eller vesentligste tilknytningen til Norge, er det reglene om familieinnvandring som gjelder.
 

Var dette sammendraget nyttig?