Sammendrag: Familie

Bakgrunn

 

Klageren søkte om midlertidig oppholdstillatelse i 2020 ved norsk ambassade i utlandet. Formålet med søknaden var familieinnvandring med samboer (referansepersonen) i Norge med oppholdstillatelse. Partene har to felles barn som bor sammen med referansepersonen i Norge. Partene har tidligere bodd sammen i tre år. De opplyste å være tradisjonelt gift, men hadde ingen vigselsattest.

 

Vurdering og konklusjon

 

I likhet med UDI avslo UNE søknaden fordi kravet til forsørgelse (underholdskravet) ikke var oppfylt. UNE mente at kravet til fremtidig inntekt ikke var oppfylt. Referansepersonen mottok kun introduksjonsstønad som ikke er nok til å alene oppfylle kravet til fremtidig inntekt. Det var derfor ikke sannsynliggjort at referansepersonen ville ha høy nok inntekt fremover i tid.

 

UNE mente det heller ikke var grunn til å gjøre unntak fra kravet til fremtidig inntekt fordi klageren ikke hadde møtt på ambassaden og levert nødvendig dokumentasjon innen ett år etter at referansepersonen fikk tillatelse (ettårsfristen). Se utlendingsforskriften § 10-8 femte ledd. Klageren møtte opp personlig og leverte de nødvendige vedlegg til søknaden omtrent ett år og ni måneder etter at referansepersonen fikk oppholdstillatelse i Norge.

 

Det var heller ikke forhold utenfor klagerens kontroll som hindret ham i å møte tidligere slik at det kunne gjøres unntak fra ettårsfristen. Det var opplyst at referansepersonen valgte å fokusere på egen og barnas helse og derfor ikke fikk sendt de nødvendige dokumentene til klageren før en måned før klageren søkte. Det er innenfor klagerens kontroll å skaffe nødvendig dokumentasjon for å fremme en søknad. Det fremgår klart av blant annet søknadsportalen hva den enkelte søker skal legge ved av dokumentasjon i slike saker. Utlendingsforskriften § 10-8 femte ledd tolkes som en sikkerhetsventil som tar høyde for den tid det kan ta å skaffe dokumenter, reise til søknadsstedet og ellers gjøre det som er nødvendig for å få fremmet søknaden på korrekt måte. At referansepersonen og barna hadde helseproblemer i en periode etter ankomst til Norge er ikke en situasjon som tilsier at klageren var forhindret fra å møte tidligere. Helseproblemene gjorde det ikke uforholdsmessig vanskelig og familien hadde jevnlig kontakt.

 

Det var heller ikke grunn til å gjøre unntak fra underholdskravet på grunn av særlig sterke menneskelige hensyn etter utlendingsforskriften § 10-11 første ledd. UNE mente at det i utgangspunktet vil være til barnas beste å bo sammen med begge sine foreldre, men det er ikke et generelt unntak fra underholdskravet i saker der klageren og referansepersonen har felles barn. Dette er situasjonen i svært mange saker, og familiens situasjon skilte seg ikke vesentlig fra andre, sammenlignbare saker der underholdskravet ikke er oppfylt. UNE la vekt på at barna bor  sammen med sin mor, og det er ikke dokumentert at hun ikke kan gi dem tilstrekkelig omsorg. Hun har også hatt omsorgen alene for barna i flere år før hun kom til Norge. Det var ikke sannsynliggjort at barna har et særlig behov for å ha begge foreldrene til stede, ut over det som gjelder for barn generelt.

 

UNE vurderte også opplysningene om at referansepersonen har begrenset skolegang og at det er vanskelig å ha ansvaret for to barn alene. Hensynet til en kontrollert og regulert innvandring (innvandringsregulerende hensyn) tilsier at slike forhold som hovedregel ikke kan gi unntak fra underholdskravet.