Last updated: 25/03/202125/03/2021

Sammendrag: Familie

Klageren fikk avslag på søknad om familieinnvandring, fordi relasjonen ikke var sannsynliggjort.

Bakgrunn

 
Klageren søkte familiegjenforening med norsk ektefelle (referanseperson) i Norge. Klageren søkte sammen med tre barn som var opplyst å være klagerens og referansepersonens felles barn. Det ble også opplyst at partene ventet barn. Det var ikke fremlagt vigselsattest og det var heller ikke gitt forklaring på hvorfor dette ikke var fremlagt. Klageren, referansepersonen og barna ble tilbudt DNA-test for å sannsynliggjøre relasjonen. Klageren og de tre barna avla DNA-prøver.
 
Referansepersonen fikk fire ganger innkalling til å avgi DNA-prøve hos politiet. Den ene timen ble kansellert av politiet på grunn av restriksjoner i forbindelse med korona-pandemien (COVID-19). De tre øvrige timene ble ikke gjennomført på grunn av forhold på referansepersonens side.
 

Vurdering og konklusjon

 
Ektefeller har rett til oppholdstillatelse på bestemte vilkår. Det er klageren som må sannsynliggjøre at vilkårene er oppfylt.
 
UNE mente det ikke var sannsynliggjort at klageren og referansepersonen er gift. UNE viste til at det ikke var fremlagt vigselsattest og at det ikke var gitt forklaring på hvorfor dette ikke var fremlagt.
 
UNE viste også til at referansepersonens ikke har avlagt DNA-prøve. UNE mente det ikke var gitt noen god forklaring på hvorfor DNA-prøve ikke var avgitt. UNE vurderte opplysninger fra referansepersonen om at han ikke hadde mottatt de to første innkallingene. UNE mente forklaringen fremsto som lite sannsynlig fordi innkallingene var sendt til hans folkeregistrerte adresse og at øvrig post fra UDI og politiet til denne adressen har kommet frem. UNE vurderte også opplysningene fra referansepersonen om at han ved den tredje innkallingen ikke kunne møte fordi han var pålagt karantene hjemme etter et utenlandsopphold. Referansepersonen opplyste at det ikke hadde vært krav om innreisekarantene i Norge på tidspunktet han reiste ut, og at bestemmelsen om innreisekarantene ble innført kun få dager før han skulle returnere til Norge. UNE la ikke disse opplysningene til grunn fordi det allerede på tidspunktet før han reiste ut av Norge var innført innreisekarantene, og han hadde derfor hatt mulighet til å bestille hjemreise i tide for å få gjennomført karanteneperioden i forkant av timen. 
 
UNE så også hen til at referansepersonen ønsket ny time for å gjennomføre DNA-test, men så ikke grunn til å tilby dette. UNE viste til at det er kostbart og tidkrevende for forvaltningen å administrere dette, særlig når referansepersonen ikke møter til avtaler og når historikken viser at han ikke gjør en innsats for å møte og sannsynliggjøre relasjonen. UNE viste også til at forvaltningen på et tidspunkt har behov for å sette sluttstrek i saken. 
 
UNE mente det heller ikke forelå sterke menneskelige hensyn slik dette begrepet skal forstås etter utlendingsloven. Det var ikke informasjon i saken som tilsa at et avslag vil være til skade for partenes barn, utover det som er en naturlig følge av at vilkårene for familieinnvandring ikke er oppfylt. Relasjonen mellom referansepersonen og barna var ikke sannsynliggjort, og det er uansett ikke unntak fra vilkårene for familieinnvandring i saker der klager og referansepersonen har felles barn. UNE viste også til at barna alltid har bodd med klageren og at et avslag ikke innebærer endring i barnas hverdag eller omsorgssituasjon.
 
UNE tok ikke stilling til de andre vilkårene for tillatelse, fordi det ikke var avgjørende for resultatet i saken.
 
 

Var dette sammendraget nyttig?