Sammendrag: Utvisning

Bakgrunn

Klageren kom til Norge sammen med familien sin da han var under 12 år gammel, og ble innvilget beskyttelse. Gjennom oppveksten var han under tiltak fra barneverntjenesten. Klageren kom inn i et kriminelt belastet ungdomsmiljø og ble dømt til fengsel/ungdomsstraff. Senere ble han dømt til fengsel i fire år og seks måneder for alvorlig straffbare handlinger. Noen måneder før han startet soningen fikk han et barn med samboeren. 

 

På bakgrunn av den siste dommen, utviste UDI ham med ti års innreiseforbud. I klagen påpekte advokaten blant annet at klageren var mindreårig da handlingene ble begått, og at han hadde hatt en traumatisk oppvekst i Norge.

 

Vurdering og konklusjon

Saken ble behandlet i nemnd med personlig frammøte.

 

Nemnda vurderte om det var uforholdsmessig å utvise klageren på tross av den alvorlige forbrytelsen han var dømt for. I utgangspunktet skal det mye til for at utvisning er uforholdsmessig, og det skal mer til jo mer alvorlig forbrytelsen er. I denne saken talte forholdets alvor for at det skulle svært mye til for å anse utvisningen som uforholdsmessig.

 

Den klare hovedregelen etter forarbeidene og rettspraksis er at det er uforholdsmessig å utvise en utlending som har vokst opp i Norge og har hatt flere års uavbrutt opphold her. Likevel sier forarbeidene at det bør være mulig å utvise hvis utlendingen har begått svært alvorlige straffbare handlinger, eller utvisningen gjelder hensynet til grunnleggende nasjonale interesser. Personer som har kommet til Norge før tolvårsalderen blir likevel sjelden utvist. Når utlendingen har utviklet sin kriminelle løpebane i Norge er det nærliggende at Norge tar ansvar for utlendingen og behandlingen av vedkommendes kriminelle aktiviteter.

 

Nemnda viste til en dom fra EMD (Azerkane mot Nederland, 3138/16), som slo fast at det ikke var uforholdsmessig å utvise en marokkansk borger som var født og oppvokst i Nederland, og aldri hadde bodd i hjemlandet. Han var dømt for flere lovbrudd før han fylte 18 år, og for væpnet ran etter fylte 18 år.

 

Nemnda viste også til Høyesteretts dom Rt. 2009 s. 546 hvor Høyesterett kom til at utvisningen av en utlending som kom til Norge da han var 9 år var uforholdsmessig. Han hadde bodd i Norge i 12 år, og var dømt til fengsel i 2 år og 5 måneder. Han var også tidligere straffedømt og vurdert utvist. Det avgjørende for Høyesterett var hvilken tilknytning mannen hadde til hjemlandet, og denne var veldig begrenset.   

 

På bakgrunn av uttalelsene fra Høyesterett og forarbeidene mente nemnda at det avgjørende i saken var om klageren hadde "bevart en sterk tilknytning til hjemlandet". Nemnda var enige om at klageren ikke hadde en slik tilknytning. Han hadde ikke vært tilbake i hjemlandet siden han kom til Norge, og hadde ingen slektninger eller annet nettverk der. Han hadde ikke gått på skole i hjemlandet og kjente ikke kulturen. Han forstod noe av hjemlandets språk, men hevdet selv at han hadde mistet det språket. Han snakket norsk med moren og søsknene.

 

I tillegg tok nemnda med i vurderingen at klageren hadde hatt en særdeles vanskelig oppvekst i Norge og at han ikke hadde fylt 18 år da han begikk de straffbare handlingene, uten at dette hadde avgjørende betydning. Nemnda tok også med i vurderingen at han hadde et lite barn i Norge, som det av hensyn til barnets beste var viktig at han kunne etablere en god kontakt med i tiden fremover. 

 

Nemnda mente etter dette at utvisning av klageren ville være uforholdsmessig. UDIs vedtak ble opphevet. Avgjørelsen var enstemmig.