Last updated: 10/06/202210/06/2022

Sammendrag: Familie

Klageren fikk søknaden om familieinnvandring avslått på formelt grunnlag fordi han ikke hadde lovlig opphold på søknadstidspunktet. Det forelå ikke sterke rimelighetsgrunner som gjorde at søknaden likevel burde vurderes.

Sakens bakgrunn

Klageren kom visumfritt til Norge og hadde søkt familieinnvandring med sin forlovede. Han hadde registrert søknaden på nett syv dager før oppholdstillatelsen hans gikk ut, men han hadde ikke møtt opp hos politiet for å levere søknaden før flere måneder senere. Han fikk avslag fordi han ikke lenger hadde hatt lovlig opphold da han møtte hos politiet for å levere søknaden.

Vurdering og konklusjon

UNE bemerket at en utlending som utgangspunkt må ha lovlig opphold for å kunne søke om en oppholdstillatelse fra Norge (utlendingsforskriften § 10-1 tredje ledd).

En søknad som fremmes fra Norge, blir ikke regnet som levert før søkeren møter personlig hos politiet. (utlendingsforskriften § 10-2 femte ledd). UNE bemerket at klageren ble tydelig informert om dette da søknaden ble registrert i søknadsportalen. UNE kom derfor til at klageren ikke hadde lovlig opphold på søknadstidspunktet.

UNE vurderte deretter om det forelå «sterke rimelighetsgrunner» som gjorde at søknaden likevel burde vurderes, altså om det ville være helt urimelig å ikke vurdere søknaden.

UNE mente det ikke forelå sterke rimelighetsgrunner.

UNE tok hensyn til at klageren ville bli atskilt fra forloveden som han ventet barn med, men viste til at atskillelsen ikke ville bli varig hvis han søkte på nytt og oppfylte vilkårene.

Klageren hadde også ment at han ikke hadde mulighet til å levere søknaden tidligere på grunn av lang ventetid hos politiet. UNE bemerket at lang ventetid på å få time i noen tilfeller kunne regnes som et forhold utenfor klagerens kontroll og derfor være en sterk rimelighetsgrunn til å ta søknaden til behandling. Dette gjaldt imidlertid bare hvor søkeren hadde registrert søknaden på nett innen god tid før det lovlige oppholdet utløp.

I UDIs retningslinjer stod det at dersom en søknad fremmes syv dager før oppholdstillatelsen går ut, men politiet har ventetid, kan det anses som et forhold utenfor søkerens kontroll. UNE var imidlertid ikke bundet av UDIs retningslinjer. Både UNEs egen praksis og UDIs retningslinjer forutsatte dessuten at søkeren i slike tilfeller tar første ledige time hos politiet. Basert på informasjon fra politiet om kapasiteten de hadde hatt i den aktuelle perioden, mente UNE det ikke var sannsynliggjort at klageren hadde bestilt første ledige time hos politiet etter at han registrerte søknaden på nett.

Klageren hadde heller ikke dokumentert at han hadde kontaktet politiet om mulighetene for å få en time mens han fortsatt hadde lovlig opphold. Det var klagerens ansvar å levere søknaden i tide.  Klageren var blitt informert om betydningen av å levere søknaden personlig hos politiet. Han hadde derfor en oppfordring til å levere søknaden så raskt som mulig og eventuelt søke informasjon om hva man kunne gjøre om det ikke fantes ledige timer mens han fortsatt hadde lovlig opphold.  

UNE mente klageren ikke kunne ha en berettiget forventning om å få timeavtale hos politiet i løpet av de få dagene han hadde igjen med lovlig opphold. UNE viste videre til at klageren allerede hadde vært forlovet i over et år da klageren kom til Norge og at han hadde lovlig opphold i Norge i nesten tre måneder før han søkte. Han kunne dermed startet søknadsprosessen på et tidligere tidspunkt enn han hadde gjort.

UNE fant det dermed ikke sannsynliggjort at det var forhold utenfor klagerens kontroll som gjorde at søknaden ikke ble fremmet ved personlig oppmøte hos politiet mens han fortsatt hadde lovlig opphold i Norge. UNE fant derfor at det ikke forelå sterke rimelighetsgrunner som tilsa at søknaden likevel burde tas til behandling.

Var dette sammendraget nyttig?