Last updated: 05/12/202005/12/2020

Sammendrag: Familie

To barn fikk ikke familieinnvandring med far i Norge fordi kravet til forsørgelse (underholdskravet) ikke var oppfylt. Arbeidsavklaringspenger medregnes ikke som fremtidig inntekt. Opplysninger om beskyttelsesbehov i hjemlandet kunne ikke begrunne et unntak.

Bakgrunn

 
To barn søkte samtidig om oppholdstillatelse ved en norsk ambassade i utlandet. Formålet med søknaden var å bo hos en forelder (referansepersonen) i Norge. Barnas foreldre var skilt.
 

Vurdering og konklusjon

 
UNE var enig med UDI i at vilkåret om forsørgelse (underholdskravet) ikke var oppfylt. Kravet til fremtidig inntekt var ikke oppfylt. UNE innhentet opplysninger fra Skatteetaten og NAV. Opplysningene viste at referansepersonen ikke er registrert med noen aktive arbeidsforhold i Arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret. Han er kun registrert med inntekt i form av arbeidsavklaringspenger. Arbeidsavklaringspenger er ikke omfattet av utlendingsforskriften § 10-8 og regnes derfor ikke som fremtidig inntekt. UNE mente derfor at det ikke er sannsynliggjort at referansepersonen vil ha tilstrekkelig inntekt fremover i tid.
 
UNE vurderte ikke om de andre underholdsvilkårene var oppfylt fordi det ikke var avgjørende for resultatet i saken.
 
Det forelå heller ikke særlig sterke menneskelige hensyn for å gjøre unntak fra underholdskravet, se utlendingsloven § 10-11 første ledd. UNE vurderte referansepersonens helsesituasjon. Hvis referansepersonen ikke kan arbeide på grunn av helseproblemer, kan uføretrygd av en viss størrelse oppfylle kravet til fremtidig inntekt. Dette må dokumenteres med vedtak eller bekreftelse fra NAV. UNE mente derfor at regelverket har tatt høyde for de tilfeller hvor referansepersonen ikke kan jobbe på grunn av helseproblemer, og lovgiveren har tatt et bevisst valg med hensyn til hvilke trygdeytelser som kan medregnes som inntekt.
 
Formålet med underholdskravet er blant annet å sikre at den som får oppholdstillatelse blir forsørget og ikke trenger støtte fra det offentlige. Kravet skal ifølge forarbeidene også bidra til en regulert innvandring. Referansepersonens helseproblemer kunne derfor ikke alene begrunnet et unntak fra underholdskravet. Uansett taler hensynet til en kontrollert og regulert innvandring (innvandringsregulerende hensyn) for at det skal svært mye til for å gjøre unntak fra underholdskravet av helsemessige årsaker. Denne saken skilte seg heller ikke vesentlig fra mange andre saker der referansepersonen har helseproblemer.
 
UNE vurderte også opplysningene om krigssituasjonen i barnas hjemland, der de er særlig sårbare. Reglene om familieinnvandring åpner imidlertid ikke for å ta stilling til om klagerne har behov for beskyttelse. Selv om det beste for barna kan være å flytte til Norge, så er ikke det nok til å gjøre unntak fra underholdskravet. Barna bor med sin mor, og det var ikke opplysninger om at barna har et særskilt behov for å bo med far, ut over det som gjelder for barn generelt. Innvandringsregulerende hensyn tilsier uansett at slike forhold som hovedregel ikke kan gi unntak fra underholdskravet. Dette er fordi svært mange som søker om familieinnvandring lever under vanskelige forhold, og hensynet til en kontrollert innvandring blir derfor avgjørende. UNE mente at barnas situasjon ikke skilte seg vesentlig fra andre, sammenlignbare saker. Det var heller ikke dokumentert at det vil være umulig å oppfylle underholdskravet.
 
UNE gjorde heller ikke unntak fra underholdskravet etter utlendingsforskriften § 10-11 annet ledd. UNE mente at kravet til selvforsørgelse ikke åpenbart er oppfylt. Det var ikke dokumentert at referansepersonen har en ligningsbasert nettoformue av en viss størrelse. Søknaden om oppholdstillatelse ble derfor avslått.
 

Var dette sammendraget nyttig?