Last updated: 12/11/2020 12/11/2020

Sammendrag: Familie

Klageren fikk ikke familieinnvandring med samboer i Norge fordi samboeren ikke oppfylte kravet til fremtidig inntekt.

Bakgrunn

Klageren søkte familieinnvandring med samboer som er norsk borger (referansepersonen). Partene har et felles barn som er født i Sveits.
 

Vurdering og konklusjon

UNE mente kravet til fremtidig inntekt ikke var oppfylt. UNE viste til at referansepersonen hverken var registrert med arbeid eller arbeidsinntekt. Det var opplyst at klageren hadde fått arbeidsavtale og var klar til å tiltre arbeidsforholdet så snart han fikk arbeidstillatelse. UNE viste til at klagerens arbeidsinntekt ikke kan regnes med som fremtidig inntekt fordi han ikke er i lovlig arbeid i Norge. UNE tok ikke stilling til om de andre underholdsvilkårene var oppfylt fordi det ikke hadde betydning for resultatet i saken.

Det var ikke grunn til å gjøre unntak fra underholdskravet på grunn av særlig sterke menneskelige hensyn etter utlendingsforskriften § 10-11. Ved instruks GI-08/2012 er det gitt retningslinjer for momenter som særlig skal ses hen til ved tolkningen av forskriftens § 10-11. I følge retningslinjene skal det ses hen til formålet med underholdskravet, herunder reell forsørgelsesevne, og formålet med de enkelte retningslinjene. Instruksen er ikke bindende for UNE. UNE vurderte instruksen punkt ett og to hvor det etter en konkret helhetsvurdering kan gjøres unntak fra underholdskravet i tilfeller hvor søkeren er utenlandsk borger og «har levd i et langvarig og etablert familieliv med en norsk eller nordisk borger og partene har felles barn som er norsk eller nordisk borger» eller når partene «har felles barn som er norsk eller nordisk borger og er født i Norge, og søkeren hadde lovlig opphold i Norge på fødselstidspunktet». UNE mente det ikke var grunnlag for å gjøre unntak fra underholdsvilkåret. UNE så hen til opplysningene i saken om at klageren og referansepersonen har bodd sammen i Sveits og i Norge, men viste til at det ikke var fremlagt dokumentasjon på felles bosted i Sveits og at klageren aldri har hatt oppholdstillatelse i Norge. UNE viste også til at partenes felles barn ikke er født i Norge.

UNE mente at det i utgangspunktet ville være til barnets beste å bo sammen med begge foreldrene, men viste til at det ikke er et generelt unntak fra underholdskravet for saker der klageren og referansepersonen har felles barn. Det var ikke opplysninger om at barnet har et særlig behov for å ha begge foreldrene tilstede, ut over det som gjelder for barn generelt. Videre mente UNE at det ikke er opplysninger i saken som tilsier at det er varige hindre for at familieinnvandring kan skje i fremtiden; blant annet er det ikke opplyst om forhold som gjør at det vil være umulig å oppfylle underholdskravet. Det var heller ikke opplyst om forhold som tilsier at partene ikke kan leve sammen i klagerens hjemland.  

UNE mente klageren ikke var vernet mot retur til hjemlandet.  

 

Var dette sammendraget nyttig?