Sammendrag: Familie

Bakgrunn

 

Klageren, som er over 18 år, søkte om tillatelse for å bo med moren (referansepersonen) i Norge. Moren har hatt midlertidig oppholdstillatelse i noen år, og det ble opplyst at klageren har bodd med mor siden hun var barn. I søknaden ble det opplyst at da moren reiste fra hjemlandet, ble klageren igjen uten noen støtte fra far. Klageren leier et rom der hun bor, men har ingen jobb og går ikke på skole. Senere i klagen forklarte klageren at hun ikke har kontakt med sin far og kjenner ingen av søsknene. Det er moren i Norge og hennes ektefelle som sender penger til klageren hver måned slik at hun kan betale løpende utgifter.

 

Vurdering og konklusjon

 

UNE mente at klageren ikke er et forsørget barn over 18 år som kan gis oppholdstillatelse. Det er et vilkår for tillatelse at klageren må være eller bli igjen i hjemlandet uten foreldre eller søsken som er over 18 år eller gift. UNE mente at dette vilkåret ikke var oppfylt fordi klageren har både sin far og en eldre søster i hjemlandet. Vilkåret er objektivt, noe som betyr at det ikke kan gjøres unntak. Det har derfor ikke betydning om klageren ikke har kontakt med familiemedlemmene hun har i hjemlandet.  

 

Det var heller ikke medisinske grunner til at klageren er helt avhengig av personlig omsorg fra sin mor i Norge.

 

UNE tok ikke stilling til om klagerens forhold kunne karakteriseres som sterke menneskelige hensyn, fordi hensynet til en kontrollert og regulert innvandring (innvandringsregulerende hensyn) uansett taler mot at tillatelse gis. Bestemmelsen er ikke ment å omfatte forhold som vil gjøre seg gjeldende for et stort antall søkere. UNE mente at klageren er voksen og kan ta vare på seg selv. Det var ingen opplysninger om at hun var i et spesielt avhengighetsforhold til moren, utover det som er vanlig mellom foreldre og barn. Klageren hadde heller ikke bodd sammen med moren på flere år og familien tok et bevisst valg da moren reiste til Norge og klageren ble igjen i hjemlandet. Det gikk også mer en 1,5 år før klageren søkte om oppholdstillatelse. At det er referansepersonen og hennes ektefelle som forsørger klageren økonomisk er ikke grunn til å gi tillatelse. UNE vurderte ikke klageren situasjon som så spesiell og tungtveiende at nektelse av tillatelse ville være urimelig. Det var derfor ikke grunn til å gjøre unntak fra utlendingslovens øvrige bestemmelser om hvem som kan gis familieinnvandringstillatelse.