Sammendrag: Utvisning
Saken ble behandlet i nemnd uten personlig fremmøte fordi dette ikke var nødvendig av hensyn til de spørsmål som bød på vesentlig tvil.
Klagen ble tatt til følge. Enstemmig.
Kvinne søkte beskyttelse i 2009 og sa at hun var fra syd-Somalia. Klagerens oppgitte identitet ble ikke lagt til grunn som sannsynliggjort og hennes forklaring ble heller ikke lagt til grunn som troverdig av verken av UDI eller UNE. Etter endelig avslag søkte hun familieinnvandring med en somalier med oppholdstillatelse, som hun bodde med og hadde fått et barn sammen med. Søknaden ble avslått. Klageren reiste ikke ut, men fikk ytterligere 4 barn med sin samboer. Idet samboeren var blitt norsk borger, var de fire siste barna også norske etter sin far. UDI utviste klageren i 2018 for langvarig ulovlig opphold. Etter at hun ble utvist ble hun på nytt gravid og fødte sitt sjette barn våren 2019. Utvisningsvedtaket ble anmodet omgjort i klagen uht hensynet til klageren og samboerens seks barn.
Nemnda viste til at klagerens oppgitt identitet tidligere ikke var lagt til grunn. Selv om hun hadde fremlagt pass og nasjonalt id-kort i ettertid (med identitetsopplysninger hentet fra hennes fremlagte asylregistreringsskjema) fant nemnda at det ikke var behov for å ta stilling til hennes oppgitte identitet, men la til grunn at hun var etnisk somalier.
Nemnda bemerket videre at grunnvilkåret for utvisning var til stede idet klageren hadde oppholdt seg ulovlig i Norge i over 6 ½ år. Videre påpekte nemnda at det ikke var noen forhold som tilsa at utvisning var uforholdsmessig for klageren og samboeren. Nemnda la til grunn at klagerens formål med asylsøknaden i realiteten var å etablere et familieliv med herboende, jf at hun forsvant fra mottak kort tid etter at hun meldte seg som asylsøker. Foreldrene var begge klar over at klagerens opphold var ulovlig. Nemnda viste videre til at det primært må være foreldrenes ansvar å legge til rette for at virkningen av en utvisning blir så lite inngripende som mulig. Herunder ble det vist til at foreldrene i utgangspunktet kunne returnere med barna og videreføre familielivet der, jf felles språk, kulturbakgrunn osv. Samboeren hadde, selv om han var norsk, klart en sterk tilknytning til opprinnelig hjemland, både i form av besøk dit og å etablere samboerskap med klageren. De snakket også åpenbart bare somali hjemme, idet klageren ikke kunne norsk og de to eldste barn måtte ha støtteundervisning på skolen som følge av at de ikke behersket norsk godt nok. Idet det ble anført at far ikke alene kunne greie omsorgen for barna ved klagerens utvisning, viste nemnda også til at klageren kunne ta med seg alle eller noen av barna til hjemlandet ifbm utvisningen. Dette selv om de var norske borgere.
Det avgjørende for nemnda var imidlertid at tre av barna var jenter, herunder den yngste på 3 mnd som fortsatt ble ammet. De to yngste jentene var for øvrig også i aldre som tilsi de ville være sårbare ifht separasjon fra hovedomsorgspersonen, jf at de var for små til å kunne bli forklart noe. Døtrene kunne ikke henvises til å bli med klageren idet begge foreldre er etniske somaliere hvilket tilsier en høy risiko for omskjæring av jentene. Når det gjaldt de tre guttene var det i utgangspunktet noen av de som hadde språkproblemene. Noen år i klagerens hjemland uten norsk språk ville ytterligere svekke deres norskkunnskaper og deres forutsetninger for integrering som norske i det norske samfunnet. Nemnda fant at hensynet til guttene tilsa at de ikke burde henvises til å følge sin mor til hjemlandet. Samlet sett innebar dette at nemnda mente at utvisning var uforholdsmessig overfor barna, og da spesielt den yngste datteren.
Nemnda tok ikke stilling til om det forelå sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket i fbm hennes opprinnelige asylsak. Nemnda viste til at det uansett forelå tungtveiende innvandringsregulerende hensyn som gjorde at det uansett ikke kunne gis tillatelse etter loven § 38.
Det ble satt en romslig utreisefrist og klageren ble henvist til evt å søke tillatelse for familieinnvandring. I fall den ble fremmet fra riket var det opp til UDI å vurdere om klageren kunne oppholde seg i Norge under behandlingen av den saken.