Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken ble behandlet i nemnd uten personlig fremmøte fordi dette ikke var nødvendig av hensyn til de spørsmål som bød på vesentlig tvil.Klagen ble tatt til følge. Enstemmig.

Sammendraget gjelder et ektepar fra Syria som søkte beskyttelse i Norge etter tidligere å ha fremmet asylsøknad i Hellas. Det var ingen tvil om at Hellas, ifølge Dublin III-forordningen, var ansvarlig stat for behandling av deres søknader.

 

Utgangspunktet er at andre Dublin-lands praksis ligger innenfor de folkerettsligeforpliktelsene. Det må likevel foretas en konkret vurdering dersom det er indikasjoner på atlandene ikke ivaretar forpliktelsene.

 

Det var særlig usikkerhet om mottaksforholdene i Hellas som gjorde at nemnda fantgrunn til å vurdere om Hellas ivaretok sine forpliktelser, herunder plikten til ikke å utsetteasylsøkere for umenneskelig eller nedverdigende behandling, jf. EMK artikkel 3, jf. utlendingsloven § 73. EMDs praksis viser at det skal det svært mye til før sosiale og humanitære hensyn medfører en krenkelse av artikkel 3. Det må foreligge tvingende humanitære forhold eller helt ekstraordinære omstendigheter. At klagerne vil leve under vanskeligere forhold i Hellas enn i Norge er ikke i seg selv tilstrekkelig til å konstatere krenkelse av artikkel 3.

 

Nemnda la til grunn at situasjonen i Hellas for klagerne ikke ville være så ekstraordinær at en retur dit ville være i strid med våre internasjonale forpliktelser, som nevnt i lovens § 73.
Nemnda viste til at situasjonen for asylsøkere i Hellas er og har vært vanskelig de siste årene. Det har imidlertid vært en betydelig fremgang i arbeidet med å forbedre det greske asylsystemet siden M.S.S.-dommen. Europakommisjonen anbefalte derfor i 2016å gjenoppta Dublin-returer til Hellas, under forutsetning av at det gis individuelle garantierfra greske myndigheter om tilgang til mottaksplass og asylprosedyren. UNHCR har ikkemotsatt seg denne anbefalingen, under forutsetning om individuelle garantier ommottaksplass, samt at sårbare personer er utelatt fra anbefalingen.

 

Det forelå en individuell garanti i saken som tilsa at klagerne ville få en mottaksplass ogen tilgang til asylprosedyren. Hvilket mottak klagerne ville komme på, var imidlertid ikke noe greske myndigheter kunne ta stilling til før en eventuell iverksettelse av retur til Hellas.
Det fremgikk av kildene at mottaksforholdene varierte sterkt. Flere mottak hadde en standard betydelig under de fastsatte kravene etter EUs mottaksdirektiv og nasjonal lovgivning. UNHCR hadde vist til at enkelte mottak burde stenges umiddelbart. Noenmottak manglet for eksempel elektrisitet, hadde svært dårlige sanitærforhold, var ikke tilrettelagt for kvinner og sårbare personer og hadde behov for betydelige forbedringer.

 

Ut fra at klagerne allerede var registrert i asylsystemet og at deres identitet var undersøkt, ville de neppe falle inn under den kategorien asylsøkere som kunne risikere å bli internert, og hvor mottaksforholdene kunne være svært dårlige. De risikerte heller ikke å havne i et mottak på en av øyene. Klagerne ville påregne å havne på et mottak på fastlandet, men hvor standarden og forholdene varierte.

 

Nemnda mente likevel at situasjonen ved en retur ikke ville være så ekstraordinær at de sto ifare for å bli utsatt for umenneskelige eller nedverdigende behandling i lovens ogkonvensjonens forstand. Nemnda så særlig hen til at klagerne fremsto som relativtressurssterke. De ville returnere sammen, og det var ikke opplyst om spesielle helseproblemer.

 

Begge hadde utdanning, arbeidsevne og tidligere arbeidserfaring. De fremsto ikke somspesielt sårbare, og i den kategorien hvor UNHCR frarådet retur.

 

Det var heller ikke fare for at klagerne ville bli sendt videre fra Hellas til et land hvor de kunne risikere forfølgelse eller brudd på EMK artikkel 3 (refoulement). Nemnda la til grunn at klagerne ville få tilgang til asylprosedyrene, og en reell vurdering av asylgrunnlaget sitt, selv om saksbehandlingstiden var lang. Asylsøkere fra Syria ble for øvrig gitt beskyttelse i ca 99 % av tilfellene. Dette viste også at Hellas ivaretok sine forpliktelser.

 

Det neste tvilsspørsmålet nemnda vurderte var om Norge likevel skulle behandle deres asylsøknader her i landet på grunn av «særlige grunner» etter utlendingsforskriften § 7-4 annet ledd, jf. utlendingsloven § 32 annet ledd. I denne vurderingen delte nemnda seg i et flertall og mindretall.

 

Det understrekes i lovens forarbeider at det kreves meget tungtveiende grunner før en saktas til realitetsbehandling i Norge, jf. Ot.prp. nr. 75 s. 138. Helsemessige forhold og langsaksbehandlingstid kan være relevante momenter i en helhetsvurdering.

 

Flertallet mente at det forelå særlig grunner i forskriftens forstand og viste til følgende begrunnelse:

Den greske asylforvaltningen kjemper en umulig kamp med å holde tritt med søknadspressog gamle backloggs, til tross for kraftig opprustning av asylforvaltningen. Dette bekreftes avDen norske ambassaden i Aten. Mottakskapasiteten er også sprengt, og et øktinternasjonalt press for å overflytte asylsøkere fra kritikkverdige forhold på de greske øyenevil legge ytterligere press på mottakskapasiteten på fastlandet, som allerede har enkapasitetsutnyttelse på nær 100%. Den sprengte kapasiteten viser seg også i langsaksbehandlingstid.

 

Greske myndigheter har vært sterkt kritiske til at europeiske land gjenopptar Dublin-returer,og det er bekymringsfullt at de synes villige til å innføre repressive tiltak mot denne gruppenfor å legge press på EU-land for å begrense returer. Dette har blitt synliggjort vedbeslutningen om å vurdere internering av returnerte asylsøkere fra andre EU-land. Hellashar heller ikke fulgt opp pålegget fra EU-kommisjonen om å rapportere hver annen månedpå oppfølgingen av Dublin-returnerte, noe som bidrar til en usikkerhet om hvordan greskemyndigheter ivaretar denne gruppen.

 

På det tidspunktet EU-kommisjonen anbefalte en gradvis gjenopptakelse av Dublin-returereksisterte det en relokaliseringsmekanisme som bidro til å avlaste Hellas. Det er ikke lengertilfellet, noe som forsterker bekymringen for at greske myndigheter vil nedprioriterenødvendige forbedringstiltak for denne gruppen i en situasjon med andre store utfordringerpå asylfeltet.

 

Det legges vekt på at FNs menneskerettighetsrapportør i april 2017 frarådet retur til Hellas.Greske myndigheter opplyser ikke hvor returnerte asylsøkere vil bli plassert utover at deikke skal sendes til mottak på øyene. Den individuelle garantien som er gitt asylsøkerne idenne saken sier ingenting om hvor de blir plassert. Det er dermed en risiko for at dehavner på et av mottakene hvor det fortsatt rapporteres om kritikkverdige forhold.

 

Asylankomster til Hellas har gått kraftig opp de siste månedene og det er ikke utsikter til atpresset på asylsystemet vil avta. Kapasiteten i det greske mottakssystemet vil derfor neppeforbedres nevneverdig i overskuelig framtid, og det knyttes en usikkerhet til signaler omutfasing av det internasjonale nærværet, hvor Hellas vil bli pålagt det fulle ansvaret.

 

De aktuelle søkerne tilhører ikke noen av de gruppene som UDI anbefalte at skulleprioriteres når retur til Hellas ble gjenopptatt. Når de samtidig har en familierelasjon til andreasylsøkere i Norge, taler det for at dette bør tillegges vekt, selv om familierelasjonen i segselv ikke er så nær at det normalt ville kvalifisere for at Norge ville påtatt seg ansvaret medrealitetsbehandling av asylsøknaden. At den ene søkerens mor har helsemessigeutfordringer og har behov for hjelp fra familien tillegges også vekt i en helhetsvurdering.Familierelasjonen har likevel ikke vært et tungtveiende argument i helhetsvurderingen.

 

Mindretallet, som kom til at det ikke forelå "særlige grunner" i forskriftens forstand, viste blant annet til den betydelige fremgangen som er oppnådd i arbeidet med å etableregrunnleggende institusjonelle og legale strukturer for et fungerende asylsystem, herundermottaksfasiliteter og prosessuelle rettigheter, og at Europakommisjonen har anbefalt engradvis opptrapping av returer til Hellas. 

 

Videre vektla mindretallet at UNHCR ikke hadde motsatt seg denne anbefalingen under visse forutsetninger. Mindretallet delte UNHCRs utgangspunkt, og så hen til at det forelå en individuell garanti i saken om mottaksplass og tilgang til asylprosedyren. Videre kunne ikke mindretallet se at klagerne falt inn under den kategorien søkere som kunne anses som sårbare og derfor burde unntas fra en retur til Hellas. For øvrig delte mindretallet flertallets bekymring for hvorvidt det vil skje en videre forbedring av forholdene for asylsøkere i Hellas, herunder usikkerheten for Dublin-returnerte, men mente at det på vedtakstidspunktet ikke var grunnlag for å legge avgjørende vekt på dette.

 

Vedtaket innebar at søknadene om beskyttelse ble returnert til UDI, som ville foreta asylintervju og deretter en realitetsvurdering av søknadene.