Sammendrag: Utvisning

Saken ble behandlet i nemnd uten personlig fremmøte fordi dette ikke var nødvendig av hensyn til de spørsmål som bød på vesentlig tvil.

Klagen ble ikke tatt til følge. Dissens.

Klageren kom til Norge som 16 åring og fikk opphold på humanitært grunnlag som enslig mindreårig asylsøker (EMA). Han hadde hatt midlertidig oppholdstillatelse frem til nå med et mindre avbrudd. Han hadde søkt, men ikke fått, permanent oppholdstillatelse da han hadde begått straffbare handlinger. Var straffet en rekke ganger for narkotikarelaterte forbrytelser, mest oppbevaring. Ble en gang tidligere forhåndsvarslet om utvisning, men den saken ble henlagt.

Domfelt i Oslo tingrett januar 2017, deretter bøtelagt, for oppbevaring og et tilfelle av salg av narkotika. UDI opprettet utvisningssak og utviste klageren deretter i vedtak sommeren 2018.

Vedtaket ble påklaget og det ble anført at utvisning var uforholdsmessig da det kun var mindre overtredelse av narkotikalovgivningen. Han hadde også kommet til Norge i ung alder. Det ble videre vist til den pågående debatten om legalisering av cannabis samt til mentale helseproblemer som plaget klageren.

Nemnda delte seg i tre i forhold til forholdenes alvor. Et nemndmedlem og nemndlederen mente at forholdene var alvorlig nok til å utvise, men det andre nemndmedlemmet mente at det ikke var alvorlig nok for utvisning.

En samlet nemnd mente at klagerens tilknytning til Norge i seg selv ikke var tilstrekkelig til å gjøre utvisning uforholdsmessig. Handlingene var begått i voksen alder og han kjente sitt hjemlands språk og kultur. Hans helsesituasjon ble grundig vurdert opp mot bl.a. EMK artikkel 3 og dommen Paposhvili mot Belgia. Nemnda gikk gjennom de momentene som er nevnt i dommen, men mente at klageren i menneskerettighetskonvensjonens forstand verken er å regne som alvorlig syk eller at det er sannsynlighetsovervekt for at han vil havne i en situasjon der han vil være utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling. Klageren fremstår som om han har lite utbytte av behandling i Norge og det var ikke grunnlag for å si at situasjonen ville endre seg dramatisk ved en retur til Afghanistan.

Forholdet til klagerens barn i Norge tilsa ikke en annen vurdering da han ikke har kontakt med datteren. Etter anbefalinger fra barnevernet var barnet ikke hørt, da nemnda anså at hensynet til barnets beste gikk foran retten til å bli hørt. Det ville ikke være til barnets beste å bli utspurt om klageren.

Klageren ble ikke ansett vernet mot retur etter utl. § 73.

Samlet sett konkluderte nemnda med at UDIs vedtak om utvisning med to års innreiseforbud skulle opprettholdes (jf dissens over). Han innmeldes for samme periode i SIS.