Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken ble behandlet i nemnd uten personlig fremmøte fordi dette ikke var nødvendig av hensyn til de spørsmål som bød på vesentlig tvil.

Anmodningen ble delvis til følge. Dissens.

Sammendraget gjelder asylsøker som opprinnelig søkte asyl som barn og såkalt enslig mindreårig. Klageren fikk endelig avslag i UNE hovedsakelig fordi han ikke ble trodd på sin asylforklaring om at han hadde vært fengslet og utsatt for forfølgelse på grunn av myndighetenes mistanke om støtte til ONLF (Ogaden National Liberation Front).

Klageren anla søksmål mot UNE med krav om at UNEs vedtak og etterfølgende

beslutninger ble kjent ugyldige, og vant fram både i ting- og lagmannsretten. UNEs vedtak og etterfølgende beslutninger ble følgelig kjent ugyldige. Lagmannsretten la blant annet til grunn at klageren hadde forklart seg etter beste evne ut fra alderen og at asylforklaringen var noenlunde sannsynlig.

UNE måtte derfor foreta en ny vurdering. Selv om klagerens asylforklaring ble lagt til grunn som troverdig, var det likevel ikke grunnlag for beskyttelse i Norge. Returforutsetningene hadde endret seg dramatisk det siste året. Ut fra landinformasjonen mente nemnda at det ikke lengre var holdepunkter for at klageren risikerte alvorlige reaksjoner fra myndighetene eller andre på grunn av mistanke om ONLF tilknytning.

Nemnda viste blant annet til at etter at Abiye Ahmed ble valgt til ny statsminister i april 2018, hadde det vært gjennomført en rekke reformer og endringer i landet. Det ble vist til Utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon (Landinfo) sin respons Etiopia: Politisk utvikling i 2018 av 30.01.2019. Responsen avtegner et bilde av et endret Etiopia, hvor politisk motstand eller mistanke om tilknytning til politiske motstandere ikke lenger er forbundet med forfølgelsesfare.

Nemnda vurderte deretter om det forelå sterke menneskelige hensyn som kunne begrunne en oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38.

Innledningsvis konkluderte nemnda med at klagerens identitetsopplysninger måtte anses sannsynliggjort. Retten hadde lagt til grunn klagerens asylforklaring som troverdig, hvilket var tett knyttet til hvem klageren var, hvor han kom fra, familie, klan og nettverk.

I den videre vurderingen av om det forelå sterke menneskelige hensyn, delte nemnda seg i et flertall og et mindretall ved nemndleder.

Flertallet viste til at klageren hadde sterk tilknytning til Norge. Han kom til Norge som mindreårig og hadde nå totalt 5 1/2 års oppholdstid her. Lagmannsretten la til grunn at klageren var 15 år da han kom til Norge. Klageren hadde dermed hatt tre års oppholdstid i Norge som barn. Det hadde vært en stor belastning for klageren å gå så lenge med uavklart status i Norge og det og ikke bli trodd på sin forklaring. Dette ledet blant annet til isolasjon, depresjon og opplevelse av håpløshet gjennom flere år. Både ting- og lagmannsretten konkluderte med at UDI og UNE i sine vurderinger av klagerens troverdighet ikke hadde foretatt en tilstrekkelig barnesensitiv vurdering og at det var en feil å ikke legge klagerens

forklaring til grunn som troverdig. Dersom utlendingsmyndighetene ikke hadde gjort denne feilen, ville klageren mest sannsynlig fått en oppholdstillatelse for flere år siden, enten fordi han var enslig mindreårig og/eller fordi han hadde krav på beskyttelse ut fra den tidligere sikkerhetssituasjon i hjemlandet. Ved at UNE også anket tingrettens dom gikk det ytterligere halvannet år med oppholdstid i Norge. Etter flertallets mening hadde utlendingsmyndighetenes feilvurdering av klagerens troverdighet ledet til at han i dag var i en situasjon hvor det totalt sett forelå sterke menneskelige hensyn som tilsa at det ble gitt en oppholdstillatelse.

Nemnda var ikke kjent med saker av lignende karakter og flertallet mente at innvandringsregulerende hensyn ikke kunne få avgjørende betydning.

Mindretallet bemerket også det uheldige i at klageren ikke ble trodd av utlendingsmyndighetene på sin forklaring. Mindretallet la likevel mer vekt på at klageren i dag kunne returnere til hjemlandet hvor han hadde familie og nettverk, og hvor sikkerhetssituasjonen var blitt en helt annen enn tidligere. Klageren hadde ingen familie i Norge og hadde størstedelen av sin oppvekst i hjemlandet, Etiopia. Han hadde heller ikke en type tilknytning som ut fra praksis isolert sett tilsa at det forelå en særlig tilknytning og sterke menneskelige hensyn i lovens forstand. Videre fremsto klageren som resurssterk og hadde ikke alvorlige helseproblemer. Selv om klageren nå hadde totalt 5 1/2 år i Norge bak seg, var det ikke tydelig at han ville få det vesentlig bedre i Norge enn i hjemlandet. Retursituasjon fremsto som relativt god, sammenlignet med andre saker hvor det er lagt til grunn at det foreligger sterke menneskelige hensyn.

Mindretallet bemerket videre at terskelen for å konstatere at det foreligger sterke menneskelige hensyn er høy etter praksis. Begrepet er først og fremst ment å fange opp saker der retur til hjemlandet av ulike grunner er utilrådelig. Etter en totalvurdering mente mindretallet at klagerens situasjon, herunder retursituasjon, ikke tilsa at terskelen var nådd i denne saken. Det var derfor, etter mindretallets mening, ikke grunnlag for en oppholdstillatelse.

Siden klageren ikke hadde lagt fram hjemlandets pass, ble tillatelsen gitt for ett år, men tillatelse kunne fornyes. Det ble anmodet om fremleggelse av pass ved søknad om fornyelse. Tillatelsen ga grunnlag for permanent oppholdstillatelse og familieinnvandring, samt rett til å arbeide.