Sammendrag: Utvisning

Saken behandlet i nemnd med personlig fremmøte. Klagen ble tatt delvis til følge. Dissens.

Hans mor og seks yngre søsken fikk i 2002 tillatelse med ektefelle/ far, det samme gjorde en eldre bror. Klageren var i denne perioden ikke i kontakt med familien og fikk derfor ingen tillatelse.

Klageren kom til Norge i 2004 og søkte asyl. Han hadde blitt skadet underveis til Norge. Han hadde søkt asyl i Tyskland under falsk navn fordi han ville til familien i Norge. Søknaden om asyl ble endelig avslått av UNE 2006. Han søkte deretter om familieinnvandring med sin far. Denne søknaden ble avslått da han hadde voksne slektninger i hjemlandet. UNE tok ikke klagen til følge. Klageren søkte flere ganger om omgjøring og saken ble prøvd rettslig der Staten fikk medhold.

Klageren ble i 2018 av UDI besluttet utvist i ti år under henvisning til at han hadde oppholdt seg ulovlig i Norge i over ni år. Vedtaket ble påklaget og det ble bl.a. vist til EMK artikkel 8 og en sammenhengende nødrettssituasjon.

Nemnda kom enstemmig til at det var grunnlag for å utvise klageren. Det ble vist til det lange ulovlige oppholdet. Nemnda kunne ikke se at det hadde vært en nødrettssituasjon, men nemnda la i vurderingen av forholdet alvor ikke til grunn at han hadde oppgitt uriktig identitet i Norge. EMK artikkel 8 var ikke krenket da den gjelder kjernefamilien, men vedtaket er uansett saklig begrunnet i lov og sakens forhold.

I forholdmessighetsvurderingen viste nemnda til det ulovlige oppholdet. Nemnda anså at han hadde tilknytning til hjemlandet selv om han kom hit som ung voksen. Nemnda var enstemmig på at utvisning i ti år var altfor strengt. Ti år bør reserveres til saker med alvorlig kriminalitet, eventuelt sammen med ulovlig opphold.

Flertallet, nemndlederen og ett nemndmedlem, mente at klageren skulle utvises i fem år. Flertallet kunne ikke se at saken var så spesiell at det ikke skulle utvises eller nedsettes til to år. Flertallet viste til at han har et nettverk i hjemlandet selv om dette ikke nødvendigvis er familie. Flertallet anså seg bundet av praksis i tilsvarende saker og mente at det ville være ulik behandling om man kom til en annen konklusjon. Det ble vist til utreisefrister som klageren ikke hadde overholdt og dette ble ansett som alvorlig.

Mindretallet, ett nemndmedlem, mente at utvisning ikke skulle benyttes da det var beklagelig at klageren ikke fikk søkt sammen med resten av familien, og uheldig at han ble skadet i Tyskland og ikke fikk søkt som mindreårig. Mindretallet vektla også at det var uklart om han hadde et nettverk og at han ikke hadde noe å reise tilbake til.