Sammendrag: Familie

Saken ble behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet da det ikke var vesentlige tvilsspørsmål.

Klagen ble ikke tatt til følge.

Kvinne søkte familieinnvandring med ektefelle. UDI avslo søknaden fordi kravet til fremtidig inntekt ikke var oppfylt, jf. utf § 10-8. UDI viste blant annet til at referansepersonen mottok arbeidsavklaringspenger. Ytelsen kan ikke medregnes som fremtidig inntekt, jf. utf § 10-8.

I klage over UDIs vedtak ble det opplyst at referansepersonen var selvstendig næringsdrivende med enkeltpersonforetak. Han hadde høy arbeidskapasitet og forventet betydelig inntekter fra sin virksomhet, selv om det ville ta noe tid å bygge opp en kundemasse. Han mottok ytterligere arbeidsavklaringspenger. Videre hadde han pensjonssparing og formue i fast eiendom.

UNE mente det ikke var sannsynliggjort at kravet til fremtidig inntekt var oppfylt, jf. utf § 10-8. UNE viste til at referansepersonen ikke hadde tilstrekkelig lønnsinntekt til å oppfylle kravet. Inntektsevnen fra enkeltpersonforetaket var heller ikke tilstrekkelig dokumentert, da det ikke var fremlagt dokumentasjon på referansepersonens inntekter og utgifter, ei heller uttalelse om foretaket fra autorisert regnskapsfører.

I likhet med UDI bemerket UNE at pensjonskapital ikke regnes som fremtidig inntekt med mindre det dokumenteres at dette utbetales i den perioden tillatelsen er søkt for og er av varig karakter. Videre er ikke arbeidsavklaringspenger omfattet av utf § 10-8 og kan følgelig ikke medregnes.

Det var ikke grunnlag for å gjøre unntak fra underholdskravet, jf. utf § 10-11 første ledd. Klageren hadde et særkullsbarn i Norge, som også hadde søkt om oppholdstillatelse. Selv om den beste løsningen for klageren og barnet kunne være å bli boende i Norge, viste UNE til at dette ikke er tilstrekkelig til å gjøre unntak, da dette er en situasjon som gjør seg gjeldende for svært mange som ikke oppfyller underholdskravet.

Videre mente UNE at kravet til åpenbar forsørgelsesevne heller ikke var oppfylt, jf. utf 10-11 annet ledd. Det forhold at referansepersonen hadde oppspart pensjonskapital og formue var ikke avgjørende, ettersom referansepersonen ikke hadde aktiva som klart oversteg hans passiva. Videre viste UNE til at en person ikke automatisk anses som selvforsørget hvis man eier fast eiendom, da formuen i utgangspunktet må være disponibel.

Det var heller ikke en særlig tilknytning til Norge i saken, jf. utl § 38.