Last updated: 19/01/2020 19/01/2020

Sammendrag: Utvisning

Saken ble behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet da det ikke er vesentlige tvilsspørsmål.

Klagen ble ikke tatt til følge.

Mann søkte om beskyttelse i Norge i 2002 som statsløs palestiner. Søknaden ble avslått i UNEs endelige vedtak i 2004. Han ble også utvist med et innreiseforbud på fem år for å ha fremlagt identitetskort med falskt formular. Klageren ble i 2010 returnert til Norge i henhold til Dublinforordningen. Like etter ble han uttransportert av norske myndigheter til Jordan. Klageren ble verifisert som borger av Jordan.

Klageren inngikk ekteskap med norsk borger i 2011, og søkte om familieinnvandring samme år. Søknaden ble avslått i UNEs endelige vedtak i 2014.

Klageren ble i UDIs vedtak i 2015 utvist med varig innreiseforbud for brudd på utlendingsloven i medhold av utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a. Vedtaket ble opprettholdt av UNE. Det ble vist til at klageren hadde oppholdt seg ulovlig i Norge/Schengenområdet i underkant av seks år, fra avslaget på søknaden om beskyttelse og vedtak om utvisning i 2004 og frem til han ble uttransportert i 2010. UNE viste videre til at klageren hadde oppgitt uriktige opplysninger vedrørende sin identitet og familieforhold, og at det at han tidligere hadde blitt utvist for å fremlegge et identitetsdokument med falskt formular ikke var til hinder for at han nå ble utvist på bakgrunn av uriktige opplysninger om sin identitet.

Videre mente UNE at utvisning med varig innreiseforbud ikke ville være et uforholdsmessig tiltak overfor klageren selv eller de nærmeste familiemedlemmene, herunder ektefellen, jf. utlendingsloven § 70. UNE viste til at offentlig orden tilsa at innreiseforbudet ble satt til varig, § 14-2 annet ledd. I vurderingen la UNE vekt på at det forelå flere alvorlige brudd på utlendingsloven, herunder blant annet et langvarig ulovlig opphold og uriktige opplysninger om identitet og fremleggelse av falskt identitetsdokument. Det ble videre lagt vekt på at klageren aldri hadde hatt ordinær tillatelse i Norge, og at verken han eller ektefellen hadde hatt en berettiget forventning om å kunne utøve familieliv i Norge.

Klageren ble registrert i Schengen informasjonssystem.

Var dette sammendraget nyttig?