Sammendrag: Familie
Saken behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet da det ikke er vesentlige tvilsspørsmål.
Klagen ble ikke tatt til følge.
Mann søkte om oppholdstillatelse for familieinnvandring ved lokalt politidistrikt i 2015.
Formålet med søknaden var familieinnvandring med et mindreårig barn, som er norsk statsborger og bosatt i Norge. Flere år tilbake i tid har klageren hatt perioder med oppholdstillatelse i Norge på grunnlag av samvær med barnet.
UDI avslo søknaden i 2016 da vilkårene for familieinnvandring etter utlendingsloven § 45 første ledd, jf. utlendingsforskriften § 9-3, ikke var oppfylt. Det ble blant annet vist til at klageren ikke hadde bodd sammen med barnet i utlandet siste året, eller hadde utøvet samvær av et visst omfang i utlandet. Klageren var registrert utvandret i Folkeregisteret flere år tilbake i tid, og barnet registrert bosatt i Norge med den andre forelderen.
Vedtaket ble påklaget, men UDI fant ikke grunnlag for å omgjøre sitt vedtak og oversendte saken til UNE for klagebehandling i 2016. I løpet av klageomgangen ble det sendt inn en ny samværsavtale om planer for fremtidig bosted hos klageren og samvær i 2018.
UNE endret ikke UDIs vedtak, og var enig i UDIs begrunnelse om at kravet til samvær av et visst omfang det siste året i utlandet ikke var oppfylt. Vilkårene etter lovens § 44 var heller ikke oppfylt. UNE så hen til avtalen om planer for fremtidig samvær, men det avgjørende var om klageren bodde fast sammen med barnet på vedtakstidspunktet. UNE viste til at bestemmelsen skal gjøre det mulig å videreføre en etablert situasjon og er ikke laget for å etablere en ny situasjon.
Det var heller ikke grunnlag for å gi klageren tillatelse på grunnlag av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge etter lovens § 49 eller § 38. UNE la til grunn at det i utgangspunktet vil være til barnets beste å ha kontakt med begge sine foreldre, og at samvær kan fortsette. Opplysningene om kontakten mellom klageren og barnet og ønske fra barnet selv støttet dette standpunktet. Klagerens situasjon omfattet forhold som gjør seg gjeldende for et stort antall søkere, og det var ikke spesielle tungtveiende individuelle omstendigheter i saken som skilte den fra et større antall saker. Situasjonen på vedtakstidspunktet var avgjørende.