Last updated: 19/01/202019/01/2020

Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken ble behandlet i nemnd med personlig fremmøte. Klagen ble tatt delvis til følge. Dissens.

Klageren søkte beskyttelse i 2015. Han opplyste at han var 16 år, hazara og fra Jaghuri-distriktet. Hans far var blitt drept av Taliban. Etter dette hadde Taliban til stadighet trakassert klageren og resten av familien. For en tid tilbake hadde klageren fått vite at hans mor og småsøsken også var blitt drept av Taliban. UDI innvilget klageren oppholdstillatelse med begrensinger i henhold til utlendingsforskriften § 8-8 frem til han fylte 18 år.

Nemnda fant klagerens oppgitte alder sannsynliggjort, idet denne var overensstemmende med resultatet av den gjennomførte aldersundersøkelsen. For øvrig fant nemnda det vanskelig å legge klagerens opplysninger om identitet til grunn som tilstrekkelig sannsynliggjort. Det ble vist til at nemnda ikke har funnet å kunne legge klagerens forklaring ellers til grunn, og at han også forklarte seg vesentlig ulikt om sine familieforhold i asylintervjuet og i nemndmøtet. Når det gjaldt forklaringen om farens død og at Taliban oppsøkte familien i etterkant, fant en samlet nemnd at dette ikke kan legges til grunn. Det ble for det første vist til at klagerens forklaring om farens død var svært forskjellige i henholdsvis asylintervjuet og slik den fremkom i nemndmøtet. De to forklaringene måtte sies å være vesensforskjellige, og klageren hadde ingen plausibel forklaring på dette.. Det var for øvrig ingen opplysninger om tolkeproblemer i forbindelse med asylintervjuet, og det fremgår av rapporten fra intervjuet at denne ble lest opp for klageren, uten at han hadde merknader til verken denne, måten intervjuet ble gjennomført på eller tolkingen.

Forklaringen om at Taliban gjennom mer enn et år, flere ganger i uken, skulle ha plaget familien hang for det første nært sammen med forklaringen om farens død, som nemnda ikke fant å kunne legge til grunn. Den synes også i seg selv svært lite sannsynlig. Hva som i tilfelle skulle ha vært hensikten med en slik opptreden og ikke minst betydelige innsats sett fra Talibans side var det vanskelig å forstå, og en slik etterfølgende plaging av familiemedlemmer er heller ikke i samsvar med det som fremgår av tilgjengelig landinformasjon når det gjelder Talibans mer generelle handlingsmønstre.

At klageren også selv på egen hånd skal ha organisert reisen til Europa, fant nemnda også svært lite sannsynlig, både på bakgrunn av det inntrykk han ga i nemndmøtet, et inntrykk som ble bekreftet av vergens forklaring om klageren som en lite voksen og lite selvstendig og «streetsmart» person.

Når det gjaldt klagerens forklaring om at hans mor og søsken er drept, delte nemnda seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, nemndmedlemmene fant etter omstendighetene å kunne legge dette til grunn, og viste til den betydelige reaksjon mottaket beskriver som følge av at klageren fikk disse nyhetene. Mindretallet, nemndleder, fant heller ikke å kunne legge denne delen av forklaringen til grunn, og kunne ikke se at klagerens reaksjon i seg selv ga grunnlag for å trekke konklusjoner når det gjaldt klagerens familie og dennes situasjon nå eller tidligere.

En samlet nemnd fant ikke at vilkårene for beskyttelse etter § 28 var til stede på individuelt grunnlag.

Når det gjeldt klagerens anførte frykt for å bli utsatt for alvorlige overgrep fordi han er hazara, viste nemnda til at selv om hazaraene historisk sett har vært i en sårbar situasjon i Afghanistan og fremdeles kan bli utsatt for diskriminering og i enkelte tilfeller også etnisk relatert vold, var det svært lite som talte for at klageren ville risikere noe av dette ved retur til hjemstedet. Nemnda viste til at han kommer fra et distrikt der den alt overveiende delen av befolkningen er hazara, og der sikkerhetssituasjonen over lang tid har vært relativt stabil. Det er heller ikke noe som taler for at det skal være store mørketall når det gjelder sikkerhetsrelaterte hendelser i dette området.

Når det gjaldt spørsmålet om det var grunnlag for å gi klageren en ordinær § 38-tillatelse som ikke er tidsbegrenset, viste nemnda til at dersom manglende omsorg er eneste grunnlag for tillatelsen, bør søkeren returnere til hjemlandet når han er myndig. Ved den konkrete vurderingen delte nemnda seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, nemndmedlemmene, var i tvil, men kom til at klageren skulle gis en slik tillatelse. Flertallet la til grunn at klageren ikke lenger har nær familie i live i hjemlandet, og viste til at han fremstår som ressurssvak, han kan blant annet ikke lese. Som følge av dette vil han formodentlig ha store problemer med å klare seg på egen hånd ved retur til Afghanistan. Mindretallet, nemndleder, fant ikke grunnlag for å omgjøre UDIs vedtak. Mindretallet fant det svært lite sannsynlig at klageren ikke skulle ha omsorgspersoner i hjemlandet, og la til grunn at det også er disse som har organisert klagerens reise til Europa. Hans forklaring om familieforholdene kunne ikke legges til grunn, og at klageren skal ha organisert reisen til Europa selv, fant mindretallet helt usannsynlig, både basert på klagerens måte å fremstå på i nemndmøtet, vergens uttalelse og den skriftlige uttalelsen fra klagerens klasselærer. Mindretallet kunne heller ikke se at det var andre forhold som her kunne begrunne en videre oppholdstillatelse for klageren i Norge.

På bakgrunn av flertallets stemmegivning ble klageren gitt en oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn. Tillatelsen ble gitt for et år, og fornyelse ble satt betinget av at klageren fremla gyldig reisedokument.

Var dette sammendraget nyttig?