Last updated: 19/01/202019/01/2020

Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken ble behandlet i nemnd med personlig fremmøte. Klagen ble tatt delvis til følge. Dissens.

Enslig mindreårig søkte beskyttelse i 2015. Han fremla ikke pass eller andre identitetsdokumenter, og opplyste at han heller ikke hadde hatt slike. Familien hadde flyttet fra Afghanistan til Pakistan da klageren var helt liten, foreldrene var ikke lenger i live, og han hadde ikke lovlig opphold i Pakistan. Han hadde ikke kjennskap til familie i Afghanistan.

UDI innvilget klageren en begrenset oppholdstillatelse i henhold til utlendingsloven § 38, jf utlendingsforskriften § 8-8, frem til han fylte 18 år.

Nemnda fant etter omstendighetene klagerens oppgitte navn og nasjonalitet sannsynliggjort. Når det gjaldt klagerens alder, sluttet nemnda seg til UDIs vurderinger og opprettholdt den fastsatte alderen, dvs. at klageren var 16 år ved ankomsten til Norge, og tilsvarende 17 år da UDI traff sitt vedtak.

Ved vurderingen av klagerens forklaring forøvrig delte nemnda delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet la til grunn klagerens øvrige forklaring, herunder den manglende tilknytningen til Afghanistan og at han har sin primære tilknytning til Pakistan, der han har levd det aller meste av livet. Flertallet la videre til grunn at klageren ikke har oppholdstillatelse i Pakistan, og etter omstendighetene også klagerens forklaring om bakgrunnen for at han forlot Pakistan. Mindretallet fant ikke å kunne legge til grunn klagerens forklaring om manglende tilknytning til Afghanistan, og viste til at de aller fleste afghanske borgere ifølge landkunnskap har et betydelig nettverk i hjemlandet.

En samlet nemnd fant at klageren ikke fylte vilkårene for beskyttelse etter lovens § 28 første ledd.

Når det gjaldt spørsmålet om aldersbegrensningen skulle oppheves, er utgangspunktet følgende: Utlendingsforskriften § 8-8 sier at dersom manglende omsorgspersoner er eneste grunnlag for tillatelsen, bør søkeren returnere til hjemlandet når han er myndig. Dette er imidlertid kun det generelle utgangspunktet, forskriftens § 8-8 er en "kan-bestemmelse". Det er opp til forvaltningen å foreta den skjønnsmessige vurderingen av om tillatelsen skal aldersbegrenses eller ikke.

I denne saken var det etter flertallets syn særlig klagerens manglende tilknytning til Afghanistan som sto sentralt i vurderingen. Klageren har bodd bare noen måneder i Afghanistan, og har hatt resten av oppveksten i Pakistan uten å ha vært på besøk i hjemlandet. Han hadde med andre ord vært svært lenge borte fra hjemlandet før ankomsten til Norge, noe som taler mot en aldersbegrensning. Han er heller ikke kjent med familie i Afghanistan. Det må oppleves som ekstra belastende å returnere til et land man ikke har bodd i tidligere eller har et støttende nettverk i. Flertallets utgangspunkt var at det ville være til klagerens beste å returnere dit hans omsorgspersoner befinner seg. I dette tilfellet er det i Pakistan, ikke Afghanistan, og det kunne ikke legges til grunn at han kan returnere dit uten gyldig oppholdstillatelse. Nemndas flertall anså derfor at det beste for klageren var å få opphold i Norge, og at tidsbegrensningen av klagerens oppholdstillatelse dermed skulle oppheves.

Mindretallet la til grunn at klageren har et nettverk i Afghanistan som vil kunne støtte ham ved en retur, og fant dermed heller ikke grunn til å oppheve begrensingene i UDIs vedtak.

Klageren ble innvilget en tillatelse for ett år, jf § 38 femte ledd, og fornyelse av tillatelsen er avhengig av at klageren fremlegger gyldig pass.

Var dette sammendraget nyttig?