Last updated: 19/01/202019/01/2020

Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken ble behandlet i nemnd med personlig fremmøte

Klagen ble ikke tatt til følge. Enstemmig.

Klageren søkte asyl som enslig mindreårig. Han anførte at han ikke kunne returnere til hjemlandet fordi han var hazara og fra Ghazni - et usikkert område, samt at han ikke hadde noen kjente omsorgspersoner i hjemlandet som kunne ta vare på ham.

Da klageren søkte asyl, var han ifølge egen forklaring 15 år. I likhet med UDI la UNE til grunn klagerens opplysninger om alder og hjemsted. UDI avslo klagerens asylsøknad, men innvilget tillatelse etter utf § 8-8 på grunn av at klageren ble vurdert som enslig mindreårig uten kjente omsorgspersoner i hjemlandet. Tillatelsen gjaldt fram til klageren fylte 18 år.

Nemnda var enig med UDI i at verken den generelle sikkerhetssituasjonen i Ghazni eller det forhold at klageren var hazara ga grunnlag for beskyttelse. Det forelå heller ikke andre individuelle forhold som tilsa at klageren hadde et beskyttelsesbehov.

I motsetning til UDI kom nemnda at til klageren hadde omsorgspersoner i hjemlandet. Omfattende landinformasjon sto i sterk motstrid til klagerens forklaring. Klageren forklarte blant annet til at han nesten ikke hadde hatt kontakt med foreldre, søsken eller annen familie i hjemlandet etter at han kom til Norge. Han visste ingenting om deres situasjon, annet enn at det var utrygt på hjemstedet. Telefon og internettforbindelse var også dårlig, og gjorde kontakt vanskelig. Utenom mor og søsken var det svært få familiemedlemmer igjen i hjemlandet og på hjemstedet, unntatt en fetter på farssiden som hjalp klageren med utreisen.

Nemnda viste til Landinfos notat Afghanistan: Nettverk av 19.09.2017 og Forhold for barn og unge av 21.02.2014, samt landrådgivers redegjørelse i nemndmøtet.

Ifølge landinformasjonen er individet, i afghansk kontekst, underordnet det kollektive og storfamilien. Tilknytningen til storfamilien og nettverket er avgjørende for afghaneres sikkerhet, beskyttelse og forsørgelse. Hva som utgjør reelle omsorgspersoner vil være mer enn far og mor. Landinfos samtalepartnere er samstemte om at det er vanskelig å forestille seg en afghaner som er helt alene; som ikke har kontakt med familien sin og som ikke har annet nettverk.

Landinfos kilder er også samstemte om at det er storfamilien som i de fleste tilfellene tar beslutningen om å sende en av familiens mindreårige sønner til Europa. En mindreårig som ikke har bistand og støtte fra familienettverket, vil normalt ikke være i stand til å gjennomføre en reise til Europa. Storfamilien er den bærende sosiale institusjonen og alle barn tilhører et familienettverk. Å sende et mindreårig familiemedlem til Europa er en viktig nettverksbeslutning; det innebærer splittelse av familien, en risikofylt reise og et stort økonomisk løft.

Mobiltelefon er blitt så godt som allemannseie, og mobilnettet er godt utbygget. Det er kun i noen ubebodde områder at det kan være mangelfull dekning. Videre kunne landrådgiver bekrefte at det ikke forelå opplysninger som tilsa at det ikke er mobildekning på klagerens hjemsted. Ifølge landinformasjonen er det også kun ytterst få som har mistet kontakten med nettverk og familie i hjemlandet.

Nemnda viste videre til følgende sitat fra Landinfos temanotat av 21.02.2014 Afghanistan:

Forhold for barn og unge: Landinfo mener at tilgang til omfattende økonomisk hjelp fra et nettverk er en grunnleggende forutsetning for at unge afghanere skal bli i stand til å gjennomføre en ressurskrevende illegal reise til Norge. Av det følger at mindreårige afghanere som befinner seg i Norge neppe er uten forsørgere eller omsorgspersoner i hjemlandet.

Alt i alt mente nemnda at klageren ikke hadde sannsynliggjort i tilstrekkelig grad at han utgjorde et unntak fra den tydelige landinformasjonen som tilsier at en mindreårig afghaner som reiser til vesten vil ha ressurser, familie og nettverk i ryggen. Nemnda la derfor til grunn at klageren ville ha en forsvarlig omsorgssituasjon ved en retur.

Nemnda kunne ikke omgjøre UDIs vedtak til ugunst for klageren, slik at hans midlertidige tillatelse frem til han fylte 18 år ble stående.

Det var for øvrig ingen andre hensyn i saken som tilsa at klageren hadde rett til oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge, slik utlendingsloven bruker begrepene.

Var dette sammendraget nyttig?