Sammendrag: Utvisning

Saken ble behandlet i nemnd uten personlig fremmøte fordi dette ikke var nødvendig av hensyn til de spørsmål som bød på vesentlig tvil.  

Klagen ble tatt til følge. Enstemmig.

Mann med midlertidig oppholdstillatelse ble ilagt straff av fengsel i 120 dager for overtredelse av straffeloven § 162,1 (to tilfeller) og § 257 (seks tilfeller), samt overtredelse av politiloven § 30 nr. 1, jf. § 5.  Dommen var samlet dom med betinget del (30 dager) av fengselsstraff (60 dager) ilagt ved dom halvannet år tidligere for oppbevaring og kjøp av narkotika. UDI utviste klageren med varig innreiseforbud og innmelding i SIS. I klageomgangen ble det bl.a. fremlagt dokumentasjon på at klageren mottok LAR-behandling og var rusfri.

Nemnda bemerket blant annet at de grunnleggende vilkårene for utvisning etter utl. § 67 første ledd bokstav b var oppfylt. Forholdet ble ansett som relativt alvorlig. Nemnda la vesentlig vekt på at det dreide seg om gjentatte lovbrudd, og at allmennpreventive hensyn og hensynet til den alminnelige rettsoppfatning talte for utvisning. Det var skjerpende at klageren tidligere var ilagt straff, samt at han tidligere var blitt vurdert utvist og i den forbindelse ble gjort kjent med at nye straffbare forhold kunne medføre utvisning, men likevel begikk nye lovbrudd. Det at forholdene syntes å være relatert til klagerens rusavhengighet tilsa ikke at de kunne anses som mindre alvorlige. Klageren kom til Norge som voksen og hadde over 10 års oppholdstid. Han hadde hverken hatt jobb eller utdannelse i Norge, hadde bodd mye på gaten og snakket ikke norsk. Gjentatt kriminell virksomhet tydet også på manglende integrering. Dette tilsa svak personlig tilknytning til riket. Ektefelle og to barn med selvstendig tillatelse og fire års opphold ga familiære bånd, men grunnlaget for familiens tillatelse tilsa at de evt. kunne returnere til hjemlandet sammen med klageren. Klageren hadde sterk tilknytning til hjemlandet. Utvisning var ikke uforholdsmessig av hensyn til ektefellen eller barna.

Nemnda vurderte spesielt betydningen av LAR-behandlingen, som er en avansert type behandling som krever mye oppfølging og at praktiske forhold er på plass. På bakgrunn av landinformasjon, klagerens hjemsted, begrensede nettverk og konkrete ressurssituasjon, var det lite realistisk å tro at han ville få adekvat behandling i hjemlandet. Nemnda la vekt på konkrete uttalelser i dommen, og at klageren nå var i et forpliktende behandlingsopplegg og hadde klart å holde seg rusfri siden han påbegynte LAR-behandlingen. Konsekvensene av utvisning ville for denne klageren bli uforholdsmessig store med fare for tilbakefall til heroinmisbruk. Under tvil kom nemnda til at utvisning var uforholdsmessig. Rettens uttalelser, helseerklæringene og klagerens positive utvikling var avgjørende. Det ble også sett hen til at narkotikalovbruddene dreide seg om relativt små kvanta til eget bruk. Pga. konsekvensene var tidsbegrensning ikke et alternativ. Nemnda presiserte at den ville ha vurdert saken annerledes dersom klageren ikke hadde holdt seg rusfri eller hadde begått nye lovbrudd.