Sammendrag: Permanent oppholdstillatelse

Saken behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet da det ikke er vesentlige tvilsspørsmål.

Klagen ble ikke tatt til følge.

Klageren hadde midlertidig oppholdstillatelse i Norge fra 2008-2013, og fikk permanent oppholdstillatelse i 2013. Han søkte i 2014 om å få oppholde seg i utlandet (sitt hjemland) frem til 2023 uten at hans permanente oppholdstillatelse bortfalt i forbindelse med arbeid hos nåværende arbeidsgiver.

UDI avslo søknaden fordi vilkårene i utlendingsforskriften § 11-8 tredje ledd ikke var oppfylt. Det ble vist til at det ikke fremsto som klart at klageren ville returnere til Norge etter endt utenlandsopphold. Retur til hans tidligere hjemland for en lengre periode enn det personen hadde bodd i Norge talte for at tilknytningen til hjemlandet ville bli sterkere og svekket sannsynligheten for retur til Norge.

UNE opprettholdt UDIs avslag med stort sett samme begrunnelse. Ifølge utlendingsforskriften § 11-8 tredje ledd kan en utlending etter søknad gis adgang til å oppholde seg i utlandet mer enn to år i sammenheng uten at tillatelsen faller bort, dersom det er «klart at vedkommende igjen skal bosette seg i riket». Dette gjelder blant annet hvis utlendingen «skal oppholde seg i utlandet i forbindelse med arbeid eller utdanning utover vanlig videregående utdanning». UNE bemerket i tillegg at klageren også hadde ektefelle og barn i hjemlandet. Sett hen til at klageren ønsket å oppholde seg i hjemlandet frem til 2023 ville familien ha en så sterk tilknytning til hjemlandet at det ikke kunne anses klart at klageren igjen ville bosette seg i Norge. Det ble ikke lagt avgjørende vekt på at klageren eide bolig i Norge. UNE viste også til at dersom klageren senere skulle miste sin permanente oppholdstillatelse, var han ikke avskåret fra å søke om ny midlertidig oppholdstillatelse i Norge.