Utlendingsnemnda (UNE) viser til Arbeids- og inkluderingsdepartementets høringsbrev og -notat om forslag til endringer i statsborgerloven og statsborgerforskriften 23.6.2026. Her følger våre innspill til forslagene.

Lovens stedlige virkeområde og utøvelse av myndighet etter loven

UNE antar at den foreslåtte endringen knyttet til Svalbard vil få begrenset betydning for saksmengden i UNE. Vi har sjelden saker til behandling hvor opphold på Svalbard har betydning for vurderingen av statsborgerskap. Forslaget fremstår som en hensiktsmessig klargjøring og forenkling av regelverket.

Vi er positive til forslaget om å presisere at statsborgerloven (stbl) ikke gjelder for norske sjøfartøy i utenriksfart. Selv om også denne problemstillingen oppstår forholdsvis sjelden, har den vært aktuell i enkelte saker de senere årene. En uttrykkelig regulering av lovens virkeområde på dette punktet vil gjøre det lettere for søkeren å forutberegne sin rettsstilling. Endringen vil samtidig forenkle saksbehandlingen ved at oppholdet om bord i slikt fartøy ikke kan medregnes som botid etter statsborgerloven.

Begrepet«bosatt», ny bestemmelse i stbl § 3 a første ledd bokstav b

Vi støtter forslaget om at begrepet «bosatt» blir definert i loven. Begrepet skal bygge på tre hovedelementer: Lovlig opphold, krav om folkeregistrering og faktisk bosetting i Norge.

Lovlig opphold

Med departementets forslag til ny bestemmelse skal en person anses «bosatt» dersom oppholdet er «lovlig.» Innholdet i begrepet «lovlig opphold» bør reguleres med tydelige rammer for hva som skal falle inn under begrepet i statsborgerlovens forstand.

Vi forstår departementet dit hen at det er utlendingsloven som til dels skal sette rammer for hva som faller inn under begrepet, men ikke alltid. Se også våre kommentarer nedenfor om kravet til folkeregistrering og beregning av botid.

Begrepet «lovlig opphold» kan alternativt defineres som «sammenhengende opphold med gyldig oppholdstillatelse eller oppholdsrett etter EØS-regelverket». En slik tilnærming vil også være egnet for automatisering, i hvert fall for tredjelandsborgere. Utvisning har som effekt at gyldige tillatelser opphører ved endelig vedtak om utvisning, jf. utlendingsloven (utl) § 71. Et endelig vedtak om tilbakekall har som rettsvirkning at parten ikke har hatt oppholdstillatelse i perioden tilbakekallet gjelder. Videre vil opphold som visum, visumfrihet, perioder med utreiseplikt med fortsatt løpende utreisefrist mv. - som innebærer at en utlending har lovlig opphold etter en vanlig forståelse av begrepet - holdes utenfor beregningen. Vi viser til våre merknader under tilknyttet perioder forut for innvilgelse av oppholdstillatelse som grunnlag for beregning av botid etter statsborgerloven, herunder unntaket fra kravet om folkeregistrering i forslaget til ny bestemmelse i stbl § 3 b. Forståelsen av begrepet «lovlig opphold» vil særlig ha betydning i disse sammenhengene.

For saker etter stbl § 20 vil nærmere presiseringer i forskrift kunne bidra til større forutberegnelighet, og gjøre det enklere for søkeren å fremlegge relevant dokumentasjon allerede ved søknad eller melding. Dette kan igjen bidra til en mer effektiv saksbehandling.

Krav om folkeregistrering

Hovedregelen om krav om registrering i folkeregisteret

Hovedregelen skal være at en person anses som «bosatt» i statsborgerlovens forstand når han er registrert i folkeregisteret, jf. ny stbl § 3 a første ledd bokstav b.

Departementet skriver i høringsnotatet punkt 4.1.2 at etter folkeregisterregelverket skal personer som har lovlig opphold i Norge, og har til hensikt å oppholde seg her i minst 6 måneder, registreres som bosatt i en norsk kommune.

Ikke alle personer som faktisk bor i Norge er nødvendigvis registrert i folkeregisteret (EØS-borgere). Personer som har forlatt landet melder heller ikke nødvendigvis om fraflytting til registeret. Det er derfor, slik departementet selv fremhever, hensiktsmessig at vurderingen av bosetting har flere elementer.

Utlendingsloven og folkeregisterloven har også nær sammenheng med hverandre med hensyn til hvem som anses å oppholde seg i landet «lovlig», og hvem som kan registreres i folkeregisteret. Siden folkeregisteret ikke nødvendigvis fanger opp alle som skulle ha vært registrert i registeret, så vil unntak fra kravet om registrering for å anerkjenne at vedkommende likevel er å anse som bosatt i statsborgerlovens forstand være hensiktsmessig. Men vi har spørsmål til forslagene til unntak som fremgår av ny bestemmelse i statsborgerloven § 3 b, og viser til våre merknader under.

Vi bemerker at det som hovedregel er et vilkår for å få oppholdstillatelse at utlendingen skal oppholde seg i Norge minst 6 måneder av en tillatelsesperiode på 1 år, jf. utlendingsloven § 60.

Krav om faktisk bosetting

UNE mener det er hensiktsmessig å lovfeste kravet om faktisk bosetting. Bestemmelsen er sett i sammenheng med kravet om sammenhengende botid. Departementet fremhever at folkeregisteret ikke alltid inneholder informasjon om hvorvidt personer reelt sett har vært bosatt i Norge. Vår erfaring er at fraflytting fra landet ikke alltid meldes inn til folkeregisteret. Det er derfor etter vår vurdering nødvendig at kravet om faktisk bosetting knyttes opp mot andre elementer enn utelukkende registrering i folkeregisteret.

Perioder uten registrering som bosatt i folkeregisteret, ny
stbl § 3 b

Unntaket fra hovedregelen om registrering i folkeregisteret for å anses
som «bosatt»

Perioder uten registrering i folkeregisteret kan godkjennes, og utlendingen kan anses som «bosatt» i statsborgerlovens forstand. Kravet er at det fremlegges «dokumentasjon» fra søkeren, og at det er utlendingen selv som har bevisbyrden for at han faller inn under unntaket. Vi legger til grunn at utlendingen også i denne sammenheng kan pålegges å møte for utlendingsmyndighetene for å avgi forklaring, jf. statsborgerloven § 29.

Vi antar at det er to ulike unntak fra kravet om å være folkeregistrert for å anses som «bosatt» i Norge som fremgår av henholdsvis bokstav a og b i den nye bestemmelsen. Det bør likevel fremgå tydeligere om bokstav a og bokstav b er alternative unntak, eller om de er kumulative vilkår for unntak fra kravet om folkeregistrering.

Første ledd bokstav a

Vi viser til ny stbl § 3 b første ledd bokstav a, hvor det fremgår at kravet om folkeregistrering kan fravikes dersom utlendingen har oppholdt seg lovlig og «bodd på en adresse i Norge». Vi mener at adressen bør være en «kjent adresse», selv om den ikke er folkeregistrert. Vi stiller også spørsmål ved dokumentasjonskravet som oppstilles i bestemmelsen. På hvilken måte skal dette kravet oppfylles?

Vi viser videre til det som er sagt ovenfor om begrepet «lovlig opphold».

Første ledd bokstav b

Departementet foreslår i ny stbl § 3 b første ledd bokstav b at opphold i Norge i forbindelse med søknad om oppholdstillatelse som senere er innvilget gir unntak fra kravet om folkeregistrering. Bestemmelsen regulerer beregningen av botid etter statsborgerloven § 7. Slik vi ser det innebærer forslaget en klar endring med hensyn til hvordan statsborgerskap kan oppnås etter gjeldende lov.

Departementet gir på s. 31 et eksempel ved å inkludere opphold hvor utlendingen ikke har forholdt seg til en ilagt utreiseplikt i beregningen av botidskravet, forutsatt at han til slutt får en oppholdstillatelse. Utkastet til ny stbl § 3 b første ledd bokstav b differensierer ikke mellom ulike typer tillatelser som til slutt gis etter omgjøring. Departementet begrunner forslaget dels med hensynet til automatisering, dels med manglende mulighet til folkeregistrering i perioden, og dels med henvisning til utlendingsforskriften § 11-2 og til UDIs retningslinjer om beregning av botid under regelverket for permanent oppholdstillatelse (POT). Retningslinjene er uttrykk for UDIs praksis, men er ikke bindende for UNE eller uttrykk for UNEs praksis.

Vi bemerker at slikt opphold ikke er lovlig i henhold til utlendingsloven.

En omgjøring av et vedtak vil ikke nødvendigvis være basert på at vedtaket er ugyldig, men kan springe ut av endrede forhold som tilsier at saken får et annet utfall. Slik omgjøring forekommer typisk i tilfeller der det foreligger sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til riket, jf. utlendingsloven § 38. Dette gjelder både omgjøring etter klage og omgjøring av UNEs endelige vedtak. Vi forstår departementets redegjørelse dit hen at i forbindelse med en søknad om statsborgerskap skal utlendingens unnlatelse av å etterleve en tidligere ilagt utreiseplikt være uten betydning dersom han senere fikk oppholdstillatelse etter omgjøring, selv om vedtaket som ble fattet var gyldig.

Vi viser til at ordlyden i den nye bestemmelsen forutsetter at oppholdet er «i forbindelse med en søknad om oppholdstillatelse». Vi stiller spørsmål ved om departementet her anser opphold etter endelig avslag på søknad om oppholdstillatelse fra UNE, og senere omgjøring av dette vedtaket, som opphold i «forbindelse med en søknad»?Eksempelet på s. 32 om at det kan ta flere år før en asylsøker kan registreres i folkeregisteret, kan tyde på at det er slik departementet mener at ordlyden skal forstås.

Oppholdet mellom det opprinnelige avslaget og omgjøringsvedtaket har imidlertid ikke nødvendigvis vært lovlig - og som oftest ikke.

Vi ber derfor om at departementet avklarer forholdet mellom begrepet «lovlig opphold» som vilkår for å anses som «bosatt» og unntaket fra kravet om registrering i folkeregisteret for opphold i etterkant av endelig vedtak fra UNE, som senere omgjøres uten at det opprinnelige vedtaket var ugyldig. Er oppholdet å anse som «lovlig» i statsborgerlovens forstand, selv om det ikke er lovlig etter utlendingsloven? Det bør også avklares om opphold etter endelig vedtak som blir omgjort på et senere tidspunkt anses å være i «forbindelse med søknad om oppholdstillatelse». Og om departementet mener å differensiere mellom vedtak etter klage og vedtak etter begjæring om omgjøring.

Slik vi ser det, vil det departementet foreslår innebære at det i mange tilfeller ikke vil få noen betydning i statsborgerskapssammenheng om utlendingen har overholdt en plikt til å forlate landet. Vi viser til det som er sagt over om at begrepet «lovlig opphold» bør reguleres uttømmende. Vi ser at utlendingen med departementets forslag først må få innvilget en permanent oppholdstillatelse før han kan få norsk statsborgerskap. Vi bemerker at endringen i noen tilfeller vil innebære at utlendingen kan søke om, og få innvilget, norsk statsborgerskap umiddelbart etter et positivt vedtak om permanent oppholdstillatelse, dersom perioder uten gyldig oppholdstillatelse blir anerkjent som botidsgrunnlag for statsborgerskap.

Erverv ved fødsel, endringer i stbl § 4

Det er hensiktsmessig å tydeliggjøre en lovvalgsregel som foreslått.

Erverv ved adopsjon, endringer i stbl § 5

Vi mener at endringene er klargjørende for skjæringstidspunktet.

Opphevelse av stbl § 6. Tap av statsborgerskap der grunnlaget for statsborgerskap endres

UNE støtter forslaget om å oppheve stbl § 6.

Statsborgerskap etter søknad, endringer i statsborgerloven § 7 og statsborgerforskriften

Kravet om klarlagt identitet - stbl § 7 første ledd bokstav a og endringer i statsborgerforskriften (stbf) §§ 1-1 og 1-2

Krav om pass

UNE støtter forslaget om at alle søkere, så langt mulig, må fremlegge pass uavhengig av passets notoritet.

Fremleggelse av dokumentasjon

Departementet legger opp til at det ikke er nødvendig at dokumentene fremlegges fysisk, forutsatt at det finnes digitale løsninger som ivaretar kontrollen som ellers foretas ved fysisk oppmøte. På den ene siden må man akseptere digitale løsninger all den tid det legges opp til digitale søknader og færre fysiske oppmøter hos utlendingsmyndighetene. Men UNE stiller spørsmål ved om kontrollen blir god nok.

Kravet om å være og forbli bosatt - jf. stbl § 7 første ledd bokstav c, ny § 3 a bokstav b og ny § 3 b

Kravet om å være bosatt knyttes opp mot definisjonshjemmelen i forslaget til ny bestemmelse i stbl § 3 a, og unntak for perioder uten registrering i folkeregisteret i forslaget til ny bestemmelse i stbl § 3 b.

Vi viser til det vi har sagt ovenfor om begrepet «lovlig opphold». Vi viser også til det vi har sagt over når det gjelder unntak fra kravet om å ha vært registrert i folkeregisteret i forslaget til ny stbl § 3 b.

Kravet om å ha til hensikt å forbli bosatt på vedtakstidspunktet anses som en videreføring av gjeldende rett. Vi mener at forslaget om at utlendingen skal få plikt til å oppdatere søknaden med nye opplysninger etter statsborgerloven § 29 er hensiktsmessig. Dette bør innbefatte informasjon bl.a. om planlagt utenlandsopphold.

Kravet om innvilget permanent oppholdstillatelse - stbl § 7 første ledd bokstav d

Vi mener at forslaget om at utlendingen må ha fått permanent oppholdstillatelse (POT) før statsborgerskap kan gis, vil innebære en forenkling av regelverket i søknadsbehandlingen. Videre blir det et klart skille mellom utregning av tilleggstid etter utlendingsregelverket og karenstid etter statsborgerregelverket. Vi anser det som en forbedring å skille mellom kravene om selvforsørgelse for å oppnå permanent oppholdstillatelse, og selvforsørgelse for å oppnå statsborgerskap.

Dersom grunnlaget for den permanente oppholdstillatelsen viser seg å tilsi at det fattes vedtak om tilbakekall etter utlendingsloven § 63 på grunn av uriktige eller villedende opplysninger, vil tilbakekallet av den permanente oppholdstillatelsen kunne få betydning for statsborgerskapet (f.eks. omgåelsesekteskap)? De opplysningene som begrunner et tilbakekall i utlendingssaken, er ikke nødvendigvis gitt eller gjentatt i anledning statsborgerskapssaken. Vi antar at forholdet vil kunne falle inn under «fortiede forhold» i stbl § 26 andre ledd, men ber departementet om å klargjøre dette. Det grunnlaget som statsborgerskapet bygger på, vil i slike saker være ugyldige vedtak, se HR 2016-2017-A avsnitt 73. Kravet i loven for å gi statsborgerskap er at utlendingen på vedtakstidspunktet «har permanent oppholdstillatelse».

Faktum er at utlendingen objektivt sett har en permanent oppholdstillatelse på vedtakstidspunktet 
for statsborgerskap, selv om vedtaket om POT senere viser seg å være ugyldig og tilsier at det vil være 
grunnlag for å fatte vedtak om tilbakekall.

Unntak for EØS-borgere

Vi er noe usikre på departementets begrunnelse for ikke å innføre et krav om varig oppholdsrett for EØS-borgere. Høringsnotatet legger vekt på at vurderingen av varig oppholdsrett er kompleks, ressurskrevende og forutsetter omfattende dokumentasjon. Etter vårt syn er det ikke helt klart hvordan disse hensynene skiller seg fra vurderingene som uansett må foretas for å fastslå botid og lovlig opphold for EØS-borgere.

EØS-borgere vil også etter forslaget måtte dokumentere at de har utøvd oppholdsrett i de periodene som skal gi grunnlag for botid. UNE stiller derfor spørsmål ved om forskjellen i dokumentasjonsbehov mellom en vurdering av botid basert på utøvd oppholdsrett, og en vurdering av varig oppholdsrett, er tilstrekkelig belyst i høringsnotatet.

Beregning av botid - stbl § 7 første ledd bokstav e og stbf kapittel 3

Forslaget innebærer å erstatte kravet om beregning ut fra oppholdstillatelser med minst ett års varighet med et krav om at utlendingen må ha vært «sammenhengende bosatt» i Norge.For å unngå tvil om bestemmelsens rekkevidde, kan det med fordel presiseres i motivene at begrepet «lovlig opphold» er ment å være det sentrale vurderingstemaet, og at tidligere krav knyttet til tillatelsens varighet ikke videreføres.

Vi viser til det vi har sagt ovenfor om begrepet «bosatt» i ny stbl § 3 a, og unntakene fra vilkåret om å være folkeregistrert i ny § 3 b. Det som der er sagt har en klar sammenheng med hvordan botiden skal beregnes.

Slik vi forstår departementet er det gjort et veivalg ved at man vil anerkjenne at perioder med plikt til å forlate landet, oversittet utreisefrist og perioder uten utsatt iverksettelse medregnes i botiden, jf. ny stbl § 3 b. Dette skal gjelde uansett hvilken type tillatelse man har søkt om. Slike perioder er etter utlendingsloven § 66 annet ledd et objektivt grunnlag for utvisning. Når forholdet ikke medfører utvisning av ulike grunner, skal det derfor - med departementets forslag - ses bort fra forholdet når botid skal beregnes etter statsborgerloven. Slik vi forstår det, er dette begrunnet ut fra hensynet til forenkling av botidsberegningen i statsborgerskapssaker, og harmonisering med utlendingsforskriften § 11-2 og UDIs retningslinjer om permanent oppholdstillatelse.

Utlendingsforskriften § 11-2 angir beregning av oppholdstid for permanent oppholdstillatelse. Hovedregelen er at oppholdstiden beregnes fra vedtakstidspunktet for oppholdstillatelse. Unntakene er når det gis beskyttelse etter utlendingsloven § 28, hvor søknadstidspunktet er avgjørende. Departementets forslag om å beregne botiden fra søknadstidspunktet for alle typer saker, går derfor lenger enn det som er beregningsgrunnlaget for permanent oppholdstillatelse etter utlendingsforskriften. Man kan uansett tenke seg en tilsvarende effektivisering av beregningen ved at kun perioder som har vært sammenhengende med oppholdstillatelse uten glipper gjøres til et aktuelt beregningsgrunnlag for å oppnå forenkling av botidsberegningen.

Slik vi forstår begrepet «sammenhengende botid», vil glipper mellom tidspunktet da oppholdstillatelse gis og før ny søknad er fremsatt medføre brudd i botidsberegningen. Oppholdet har ikke vært lovlig, og det er ingen søknad til behandling som ender ut i en oppholdstillatelse for denne perioden. Da vil botidsberegningen starte fra søknadstidspunktet igjen når det gis ny oppholdstillatelse. En person kan ha hatt mange oppholdstillatelser forut for en permanent oppholdstillatelse. Disse legger vi til grunn vil være del av beregningsgrunnlaget, forutsatt at det ikke 
foreligger glipper, uavhengig av om tillatelsene danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse eller ikke.

UNE bemerker også at de foreslåtte reglene om oppholdstid representerer både en liberalisering og en innstramning. Søkere vil i enkelte tilfeller få større adgang til utenlandsopphold uten at dette påvirker botidsberegningen. Samtidig foreslår departementet at beregningen av botid skal starte på nytt ved sammenhengende utenlandsopphold på over seks måneder, noe som fremstår som en strengere konsekvens enn etter gjeldende regelverk. Vi stiller spørsmål ved om denne innstramningen er tilstrekkelig begrunnet, og om den kan gi utilsiktede utslag i enkeltsaker.

Vi er ellers enig med departementet i at det bør være en unntaksregel i loven hvor utenlandsopphold ikke medfører at opptjeningsperioden starter på nytt. Vi mener at foreslått lengde på utenlandsopphold, og unntakene som fremgår av ny stbl § 18, er dekkende for ønsket fleksibilitet.

Grupper med unntak fra kravet om botid

Ekteskap, partnerskap og samboerskap med norsk borger

Vi forstår forslaget til endringer i stbl § 12 dit hen at for å kunne falle inn under det gunstigere seksårskravet om botid, kan ekteskapet med den norske borgeren ha kommet i stand fire år etter innreise, og ha vart i to år. Sett i sammenheng med endringene om at «vilkårene for permanent oppholdstillatelse er oppfylt» ikke lenger skal gjelde etter departementets forslag, vil ikke vilkår knyttet til ekteskapets formål være en del av vurderingen i statsborgerskapssaken.

Den foreslåtte endringen vil gjøre regelverket mer forutsigbart og bedre tilrettelagt for automatisering. Forslaget innebærer klare og objektive vilkår som i større grad kan kontrolleres gjennom tilgjengelige registre og digitale løsninger.

Vi har for øvrig ingen særlige innspill til økningen i botidskravet fra fem til seks år. Samtidig merker vi oss at forslaget på enkelte punkter innebærer en innstramning sammenlignet med gjeldende regelverk. Dette gjelder ikke bare økningen i kravet til botid i Norge, men også at den norske ektefellen må ha vært norsk statsborger de siste to årene før vedtakstidspunktet. Etter gjeldende regelverk er det i større grad mulig å medregne perioder hvor ektefellen nylig har blitt norsk statsborger, samt tid opptjent med felles bopel i utlandet.

Statsløse

Kravet til botid for statsløse i statsborgerloven bør henge sammen med regelverket om permanent oppholdstillatelse. Etter utlendingsloven § 62 er oppholdstidskravet for flyktninger fem år for å få POT. Det samme botidskravet gjelder personer med oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38.Flere statsløse er anerkjent som flyktning eller har tillatelse i medhold av utlendingsloven § 38, og vil derfor ikke kunne få statsborgerskap etter tre år etter gjeldende statsborgerlov.

Etter vår oppfatning gir det i utgangspunktet liten mening å differensiere i statsborgerloven mellom statsløse som er flyktning eller har oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, og statsløse med opphold på annet grunnlag, slik det er etter gjeldende rett. Dersom det skal gis en gunstigere bestemmelse for statsløse med hensyn til botidskrav, må botidsreglene i statsborgerlovenharmonere(s) med reglene om permanent oppholdstillatelse for å gi mening og effekt.

Vi har ellers notert oss at departementet går bort fra en gunstigere løsning for statsløse med hensyn til botidskravet, og at det foreslås en hevelse av botidskravet for statsløse til syv år.

Lovfesting av vilkår som skal stilles for statsløse født i Norge

UNE viser til departementets henvisning til UNHCRs retningslinjer om statsløse, hvor departementet uttaler at disse ikke er rettslig bindende, men et relevant tolkningsmoment som må tillegges en viss vekt (øverst s. 41).

UNHCR har ikke et traktatfestet mandat etter statsløshetskonvensjonen. Dette skiller seg fra flyktningkonvensjonen (FK) hvor mandatet er traktatfestet, se FK artikkel 35 og 1967-protokollen til FK. Retningslinjene for tolkningen av stasløshetskonvensjonen vil av den grunn ha en noe annen vekt enn etter flyktningkonvensjonen.

Vi har merket oss at departementet har funnet grunn til å avvike fra retningslinjene i vurderingen av hva som ligger i begrepet «habitual residence».

Når det gjelder hvilken periode som medregnes i beregningen av oppholdstid, viser vi til det som er sagt over om begrepet «lovlig opphold».

Til slutt på side 42 i høringsnotatet, og innledningsvis på side 43 i pkt. 6.6.2.1, er de samme to setningene gjentatt rett etter hverandre. Dette bør kanskje unngås i proposisjonen.

Innhenting av vandelsopplysninger

Det er ikke viktig for UNE i hvilken form vi mottar informasjon om straffbare forhold som har betydning for en statsborgersak. Det som er viktig, er at UNE får den informasjonen som er nødvendig for at vi kan behandle statsborgersaken uten hinder av taushetsplikt og på forespørsel fra oss, eller at politiet gir nødvendig informasjon til oss på eget initiativ. Etter dagens ordning innhenterutlendingen selv opplysninger om straffbare forhold i en uttømmende politiattest som leveres sammen med søknaden, og politiet trenger da å oppdatere attesten med eventuelt nye forhold når utlendingsforvaltningen skal vurdere vilkåret i saken.

Departementet foreslår å endre dagens ordning til en ordning med at politiet innhenter opplysninger om straffbare forhold og oppdaterer disse underveis i saksbehandlingen. Vi er usikre på om en slik endring vil oppnå formålet om effektivisering.

Tap av statsborgerskap

Tap etter søknad

Forslaget innebærer en innstramning av adgangen til å beholde norsk statsborgerskap etter søknad. Dagens ordning åpner for en bred og skjønnsmessig vurdering av søkerens tilknytning til Norge, mens forslaget erstatter dette med et objektivt krav om bosetting før fylte 22 år.Når det gjelder dokumentasjonskravet, fremstår den foreslåtte løsningen som betydelig mer automatiseringsvennlig. Vurderingen vil i stor grad kunne baseres på opplysninger om registrert bosetting i folkeregisteret, i motsetning til dagens ordning hvor søkere ofte må dokumentere tilknytning gjennom blant annet reiseoversikter, oppholdsperioder, bilder og annen individuell 
dokumentasjon.

Tilbakekall av statsborgerskap. Virkninger

I statsborgerloven § 26 nytt sjette ledd forslår departementet å stadfeste at utlendingen kan få tilbakekalt sin permanente oppholdstillatelse hvis grunnlaget for statsborgerskap kun knytter seg til søknaden om statsborgerskap, og ikke de forutgående tillatelsene. Man kan tenke seg at «feilen» som gir grunnlag for tilbakekall av statsborgerskap oppsto ved en fornyelse eller søknad om permanent oppholdstillatelse, og at stbl § 26 nytt sjette ledd bør formuleres slik at man får tilbake den tillatelsen man hadde på det tidspunktet de uriktige opplysningene/feilen oppsto. Vi anerkjenner at en slik tilnærming vil gjøre bestemmelsen noe mer krevende å praktisere.

Saksbehandling - stbl § 27

Opplysnings-, dokumentasjons- og møteplikt

Vi er positive til at søkeren selv får plikt til ikke bare å fremlegge alle opplysninger som kan ha betydning for saken, men også til å oppdatere opplysninger i en sak etter statsborgerloven. Vi ønsker imidlertid at departementet kommenterer forholdet til veiledningsplikten og utredningsplikten. Hvilken konsekvens kan det få for søkeren/søknaden at han ikke oppdaterer opplysningene? Vil det være slik at forvaltningen kan avslå søknaden uten å innhente, eller be om å få, den dokumentasjonen som søkeren skulle ha fremlagt av eget tiltak? Vi antar at manglende oppdatering av informasjon kan gi grunnlag for tilbakekall av et vedtak om å innvilge norsk statsborgerskap, dersom vedtaket var basert på foreldet informasjon og søkeren mot bedre vitende hadde latt være å oppdatere søknaden med relevante opplysninger.

Behandling av personopplysninger

Vi støtter forslaget om at det gis hjemmel i stbf § 13A-1 for viderebehandling av personopplysninger til utviklingsformål (utvikling og test).

Videre støtter vi forslaget om at hjemmel til å fatte helautomatiserte avgjørelser i statsborgerforskriften § 13A-3 utvides til også å omfatte UNE. Men vi ønsker oss en nærmere beskrivelse av hva som legges i den nye formuleringen «manuell kontroll» av avgjørelsen. Dette er i liten grad beskrevet i høringsnotatet, hvor det kun er vist til dagens forskriftstekst om manuell overprøving av avgjørelsen. Vi lurer både på hvilken grad av kontroll dette innebærer, og hvilken form denne kontrollen må ha? Vil det for eksempel være et krav at UNE skal foreta samme type kontroll som vi i dag gjør ved en manuell klagebehandling (saksbehandle hele saken), eller innebærer manuell 
kontroll en mindre omfattende gjennomgang? Er det et krav om at UNE skal besvare henvendelsen 
med et nytt vedtak/beslutning, eller vil det være tilstrekkelig med brevs form?

Opptak av biometriske opplysninger - ny stbl § 29 b og nytt kapittel 13B

I dag er det hjemmel i utlendingsloven § 100 for å oppta og lagre biometriske opplysninger i form av ansiktsbilde og fingeravtrykk i alle sakstyper som visum, oppholdstillatelse og beskyttelse. I lys av at mange saker om tilbakekall av oppholdstillatelse starter ved treff på biometriske data, er det god grunn til at utlendingsmyndighetene også bør få hjemmel for å oppta biometriske opplysninger i statsborgersaker. Vi støtter derfor departementets forslag til hjemmel for opptak av biometri. Vi anerkjenner at opptak av biometri vil være et hinder for heldigitale tjenester, men slik vi ser det er behovet og gevinsten større enn ulempene. Det vil gi en sikrere og mer helhetlig ID-forvaltning.

UNE ber departementet om å vurdere om det utelukkende bør være opp til UDI å regulere og vurdere behovet for biometri, eller om også UNE må kunne vurdere behovet i konkrete tilfeller. Vi viser særlig til UNEs selvstendige ansvar for sakens opplysning, jf. forvaltningsloven § 17.

Vi ber også departementet vurdere om det bør innføres en hjemmel som gir grunnlag for å sammenligne biometriopptak i en statsborgersak med biometri opptatt i en utlendingssak, for å forhindre innvilgelse av statsborgerskap på uriktig ID eller flere identiteter.

Det kan være en fordel om departementet tar stilling til hva som skal være virkningen av at søkeren nekter å avlegge biometri. Skal søknaden da avvises eller avslås?

Bruk av eksterne aktører

Utenriksdepartementet/utenriksstasjoner har benyttet seg av eksterne tjenesteytere i flere år i alle sakstyper unntatt statsborgerskap. Nå legger departementet opp til at det også kan gjøres i statsborgersaker. UNE ser ingen grunn til at statsborgersaker bør være unntatt. Det vil fortsatt være utlendingsmyndighetene som behandler søknaden.

Offentlige organers opplysningsplikt. Unntak fra taushetsplikten

I den grad det anses nødvendig å gi utlendingsforvaltningen rett eller plikt til å gi informasjon til andre offentlige organer (f.eks. NAV) av eget tiltak, mener vi at det vil være hensiktsmessig om det blir regulert i statsborgerloven.

Vi antar at i den grad det er aktuelt og nødvendig for andre offentlige organer å pålegge utlendingsforvaltningen å utgi informasjon om vedtak etter statsborgerloven (f.eks. tilbakekall av statsborgerskap), vil det bli særskilt regulert i annen lovgivning.

Forslaget til stbl ny § 29 c første ledd har en setning innledningsvis som vi foreslår forkortet, slik: Dersom det er nødvendig for at et organ skal kunne utføre sine oppgaver etter loven her, kan det pålegge følgende organer å utlevere opplysninger om den saken gjelder og denne personens nærmeste familie, uten hinder av taushetsplikt: […]

Om departementet holder fast ved sitt forslag, må det tilføyes infinitivsmerke («å») foran «utføre». Ellers støtter vi at politiet gis hjemmel til å gi opplysninger dersom søkeren er under etterforskning for et straffbart forhold som kan få betydning for søknaden, jf. stbf § 14-1 annet ledd. Men vi forstår ikke helt siste del av setningen om at dette gjelder «i sak om berostilling etter lovens § 30 andre ledd.» Vi lurer på hvordan det er tenkt at politiet skal ha/få kjennskap til at UNE vurderer å berostille en sak i tilfeller hvor informasjonen skal gis på eget initiativ fra politiet.

Adgangen til å stille en søknad i bero

Vi mener at ordet «også» kan slettes fra statsborgerloven § 30 annet ledd. Ordet blir overflødig når bestemmelsen endres fra en «kan»-bestemmelse til en «skal»-bestemmelse.

Andre merknader

Språkrådets veiledende sider om store og små forbokstaver angir at folkeregisteret skrives med liten «f».

Med hilsen
Øyvind Havnevik,
enhetsleder

Live Rike Fossum
seniorrådgiver

Dette brevet er godkjent elektronisk i Utlendingsnemnda og har derfor ingen signatur.

Høringsbrev, høringsnotat og svar fra andre høringsinstanser kan leses på regjeringen sine sider.