Vi vurderer om et annet europeisk land skal behandle asylsøknader fra personer som har blitt registrert eller fått visum i et annet land enn Norge.
Vi endrer sjelden UDIs vedtak. I de fleste sakene mener vi at et annet europeisk land er ansvarlig for asylsøknaden, og søkeren blir returnert dit.
Hva vurderer vi?
En Dublin-sak er når Norge ber et annet europeisk land om å behandle en asylsøknad. Grunnen til at det blir kalt for en «Dublin-sak», er at disse sakene blir avgjort etter et felles, europeisk regelverk som kalles Dublin-forordningen. Dette regelverket ble laget i Dublin i 1990 og trådte i kraft i 1997. Den Dublin-forordningen som gjelder i dag er nummer 3 og ble gjeldende fra 2013.
Når en person søker beskyttelse i Norge, tar politiet alltid fingeravtrykk av personen. Politiet sjekker fingeravtrykket opp mot et felles, europeisk register som kalles Eurodac. Der kan politiet se om personen har søkt asyl i et annet europeisk land eller reist inn i Schengen-området ulovlig. Politiet undersøker også om personen har fått visum til et annet europeisk land. Hvis det blir treff i et av disse registrene, vil Norge som regel be det andre europeiske landet om å ta imot personen og behandle asylsøknaden der.
Når vi behandler en Dublin-sak, vurderer vi ikke om personen faktisk har krav på beskyttelse. Vi vurderer bare om et annet europeisk land skal behandle søknaden. Det vil si at vi ikke realitetsbehandler søknaden.
Selv om vi ikke vurderer beskyttelse, ser vi på om det er andre forhold som gjør at personen allikevel ikke skal sendes til det andre europeiske landet. Eksempler på dette kan være forholdene i det andre europeiske landet, søkerens tilknytning til Norge og søkerens helsesituasjon.
Det er mange søkere som sier at forholdene for asylsøkere er dårlig i det europeiske landet de skal sendes tilbake til. Vi holder oss oppdatert på hvordan mottaksforholdene og asylsystemet fungerer i andre europeiske land som er med i Dublin-samarbeidet. Reglene er slik at det skal svært mye til for at det er uforsvarlig å bli sendt tilbake til et av de andre landene.
Mange søkere forteller at de har helseproblemer og at Norge derfor må behandle saken deres. Det er svært sjelden vi gjør unntak i disse sakene. Grunnen til det er at vi mener helsetilbudet i andre europeiske land både er forsvarlig og tilgjengelig for søkeren.
Noen ganger får vi ikke svar når vi ber et annet land ta imot en søker. Selv om landet ikke svarer, er reglene slik at landet likevel er ansvarlig for søkeren. Skal det andre landet bli fri for ansvar, må de forklare hvorfor de mener de ikke er ansvarlige.
En del søkere har familiemedlemmer som har lovlig opphold i Norge og de ønsker derfor at det er Norge som skal behandle asylsøknaden. Nære familiemedlemmer kan få det, men det er svært begrenset hvem som regnes som nære familiemedlemmer etter Dublin-regelverket. Derfor er det mange som ikke får behandlet asylsøknaden sin her, selv om de har nære familiemedlemmer i Norge.
Noen ganger ønsker søkeren å gjenforenes med familiemedlemmer som bor i Norge. I slike tilfeller pleier vi å vise til reglene om familieinnvandring som er reglene de da må søke etter.
UNE behandler en del saker fra personer som allerede har fått beskyttelse i et annet trygt land. Dette er saker som ikke er omfattet av Dublin-regelverket, og kan enkelte ganger også gjelde retur til land utenfor Europa. Men på samme måte som med Dublin-saker, realitetsbehandler vi som regel ikke disse sakene. I stedet henviser vi vanligvis søkerne til å returnere til det landet de har fått beskyttelse i.
Hvis søkeren allerede har fått beskyttelse i et annet europeisk land er terskelen for at Norge også realitetsbehandler søknaden svært høy. Det skal som regel mer til enn i vanlige Dublin-saker.
UNEs statistikk
Tallene inkluderer klagesaker og anmodninger om omgjøring av UNEs vedtak.
Nemndmøter i UNE kan være både med og uten personlig fremmøte.
Endrede vedtak betyr at UNE har tatt klagesaken eller omgjøringsanmodningen til følge eller delvis til følge.