Frykt for terrorgrupper og militser er den vanligste årsaken til at irakere søker beskyttelse i Norge.
Få klager blir tatt til følge. Mange saker blir avslått fordi vi ikke tror på forklaringen som gis. Andre kan få beskyttelse i andre deler av Irak enn der de kommer fra.
Kva vurderer vi?
Personer fra Irak oppgir flere ulike grunner for å søke beskyttelse i Norge. Blant annet sikkerhetssituasjonen på hjemstedet, frykt for militsgrupper eller terrorgruppen Den islamske stat i Irak og Levanten (ISIL), eller tilknytning til en etnisk eller religiøs minoritet.
Private konflikter og æresrelatert vold er også en årsak til at irakere søker beskyttelse i Norge. Vi ser også enkelte saker hvor søkeren frykter forfølgelse på grunn av konvertering eller seksuell orientering.
Dersom søkeren ikke kan returnere til hjemstedet, vurderer UNE alltid om personen kan få beskyttelse i andre deler av Irak (internflukt).
Alle som søker beskyttelse i Norge, har plikt til å medvirke til å avklare sin egen identitet. Søkere som har pass, må levere inn dette. Også andre dokumenter kan fungere som bevis for identitet. De som ikke har id-dokumenter, har plikt til å gjøre sitt beste for å skaffe det.
Dersom vi gir en tillatelse, vil vi konkludere med at søkerens identitet enten er sannsynliggjort eller ikke sannsynliggjort:
Sannsynliggjort identitet: Vi mener det er sannsynlig at søkeren er den hen sier hen er. Dokumenter og søkerens forklaring kan bidra til å sannsynliggjøre identiteten. Hovedregelen er at identiteten til en søker må være sannsynliggjort for at oppholdstillatelse kan gis.
Ikke sannsynliggjort: Vi mener det ikke er sannsynlig at søkeren er den hen sier hen er. Det skjer når søkeren ikke har medvirket til å avklare hvem hen er og hvor hen kommer fra, for eksempel ved å gi uriktige opplysninger. Hvorfor vi mener at identiteten ikke er sannsynliggjort, skal alltid stå i vedtaket.
Når vi opprettholder UDIs avslag, blir det vanligvis ikke konkludert med om søkerens identitet er sannsynliggjort eller ikke.
Søkerne har gjerne id-dokumenter, som nasjonalt id-kort, statsborgerbevis eller pass. Irakiske dokumenter alene er ikke troverdige nok til å dokumentere identiteten til søkerne. De kan være med på å sannsynliggjøre at søkeren er fra Irak, men dokumenterer det ikke.
Irakiske myndigheter utsteder biometriske pass. Irakere i Norge kan søke om pass ved ambassaden i Stockholm. I dag utsteder irakiske myndigheter elektroniske ID-kort, som også inneholder biometrisk informasjon. Disse utstedes i utgangspunktet kun i Irak.
Et irakisk pass vil ikke i seg selv avklare en persons identitet; det er også ønskelig at personen legger frem underlagsdokumenter. Det vil bero på en konkret helhetsvurdering om en identitet er sannsynliggjort.
I tillegg til det søkerne forklarer, vurderer vi alltid om det er så farlig på stedet de kommer fra at de trenger beskyttelse. Dette kaller vi vurderingen av sikkerhetssituasjonen. Både internasjonal rettspraksis og avgjørelser fra flere stornemnder i UNE, viser at terskelen for å gi en tillatelse på grunn av sikkerhetssituasjonen i et land er høy.
For å gi en tillatelse må det generelle voldsnivået være slik at enhver person utsettes for en reell fare bare ved å være til stede i området. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) har flere ganger uttrykt at dette bare vil være aktuelt i ekstreme tilfeller av voldelige og urolige situasjoner.
Sikkerhetssituasjonen i Irak er ikke så farlig at alle fra landet trenger beskyttelse. Vi mener at søkere kan returnere til de aller fleste steder i Irak.
I mange av sakene vi behandler, er søkerne kurdere fra det kurdiske selvstyreområdet (KRI). Her er situasjonen stabil, og har vært det lenge. Derfor får ingen fra dette området tillatelse på grunn av sikkerhetssituasjonen alene.
Vi har noen få søkere fra Sør-Irak. Forekomsten av angrep rettet mot sivilbefolkningen i området er lav. UNE gir derfor ikke tillatelser til søkere fra Sør-Irak på grunn av den generelle sikkerhetssituasjonen alene.
Søkere fra Bagdad får i dag ikke beskyttelse på grunn av sikkerhetssituasjonen alene. En stornemnd i UNE vurderte sikkerhetssituasjonen i Bagdad i juni 2015, da voldsnivået og omfanget av terroraksjoner var mye høyere enn i dag. Stornemnda kom til at den generelle sikkerhetssituasjonen ikke var så alvorlig at det i seg selv utløste krav på beskyttelse. Situasjonen i Bagdad er vesentlig forbedret etter 2015, og det er forholdsvis få terroraksjoner og andre sikkerhetshendelser.
Vi har noen få søkere som kommer fra provinsene Anbar, Ninewa, Kirkuk, Salah al-Din og Diyala. Det er enkelte områder innenfor disse provinsene som er mer urolige enn andre. ISIL kontrollerte tidligere også flere landområder i noen av provinsene sentralt i Irak. Det er ikke generelt vern mot retur til disse provinsene, og det at ISIL en gang hadde kontroll er ikke det samme som at personer fra disse områdene i dag ikke kan returnere dit. UNE foretar en konkret vurdering av retursituasjonen i hver enkelt sak.
UNE gir sjelden beskyttelse der UDI har avslått søknaden. Vi omgjør noen få saker fordi vi mener søkeren ikke kan få beskyttelse andre steder i hjemlandet.
Vi gir også noen ganger tillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn, som oftest barns tilknytning til Norge.
Vi bruker mange ulike kilder. Mye av informasjonen vi bruker er samlet inn av Landinfo, som lager rapporter om temaer som er viktige for UDI og UNE. I tillegg er anbefalingene fra UNHCR viktige. Vi leser også rapporter fra EUAA, UNAMI, andre lands enheter for landinformasjon som UK Home Office og Migrationsverket, og ulike forskningsinstitutter. Vi følger også med på hva media og andre organisasjoner rapporterer.
Statistikk for UNE
Tallene inkluderer klagesaker og anmodninger om omgjøring av UNEs vedtak.
Nemndmøter i UNE kan være både med og uten personlig fremmøte.
Endrede vedtak betyr at UNE har tatt klagesaken eller omgjøringsanmodningen til følge eller delvis til følge.