Hovedtemaet i notatet er UNEs vurderinger av hensynet til barnets beste i utvalgte utvisningssaker.

Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn, jf. FNs barnekonvensjon (BK) art. 3, Grunnloven (grl) § 104 annet ledd og menneskerettsloven § 2 nr. 4.

I utvisningssaker kommer hensynet til barnets beste inn når forholdsmessigheten av tiltaket vurderes. Se utlendingsloven (utl) § 70 der dette hensynet dessuten er nevnt uttrykkelig. Hensynet er også relevant når innreiseforbudets varighet fastsettes, jf. utl § 71 annet ledd og utf § 14-2.

Videre sier notatet noe om hvordan barns rett til å bli hørt er håndtert (utf § 17-3, ut fra hensynet til å få saken opplyst «så godt som mulig» mht. hva som er til barnets beste.

Notatet gjennomgår vedtak/beslutninger i 2015 etter at Høyesterett avsa dom i den såkalte Maria-saken 29.01.2015 (Rt-2015-93), der Høyesterett la stor vekt på hensynet til barnets (Marias) statsborgerrettigheter. Der «avgjørelser» benyttes i notatet er det et fellesbegrep for UNEs klagevedtak og UNEs beslutninger om ikke å omgjøre sitt eget vedtak. For å begrense notatets omfang, og samtidig å få belyst «Maria-dommen», tar det bare for seg saker om brudd på utlendingsloven der klageren og barnet har et familieliv (eller hadde et før klageren forlot Norge). Tilfeller der barnet/familien allerede har utreiseplikt holdes utenfor: Barnets beste er da vurdert i barnets sak uten at barnet har fått tillatelse, og barnet gir ikke klageren tilknytning til riket.

Avgjørelser i totalt 40 utvisningssaker er innhentet fra UNEs interne praksisoversikter og gjennomgått. Alle relevante vedtak om hel eller delvis endring av utvisningsvedtaket er tatt med, samt et noenlunde representativt utvalg avgjørelser der utvisningsvedtaket ikke er endret.

Les hele notatet i PDF