Søk i praksisbasen

Nemnda omgjorde UDIs vedtak, og klageren fikk oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger. Flertallet mente det er sannsynlig at ekteskapet ble inngått med det hovedformål å skaffe klageren lovlig opphold i EØS-området, men at partene gjennom samlivet fra 2018 -2021 må anses å ha etablert så nære og personlige bånd gjennom deres felles dagligliv at oppholdskort bør innvilges.

Klageren fikk ikke familieinnvandring med ektefellen fordi hun ikke lenger ønsker at mannen skal komme til Norge. Vilkåret om at de skal bo sammen var derfor heller ikke oppfylt.

Klageren fikk ikke familieinnvandring med ektefellen i Norge fordi ekteskapet ikke er anerkjent i Norge. Ektefellen som bor i Norge var ikke tilstede da ekteskapet ble inngått i utlandet.

Klageren fikk visum til Norge fordi hun var familiemedlem av en EU-/EØS-borger.

UNE omgjorde UDIs avslag på søknad om familieinnvandring. Etter en konkret vurdering mente UNE at det ikke var sannsynlighetsovervekt for at det hovedsakelige formålet med ekteskapet var at klageren skulle få opphold i Norge (omgåelsesekteskap). UNE la blant annet vekt på etterfølgende forhold som kastet lys på situasjonen på tidspunktet for ekteskapsinngåelsen.

Klageren fikk ikke familieinnvandring med ektefelle i Norge. Det var ikke dokumentert at ektefellen i Norge er registrert som skilt med tidligere ektefelle i Irak. Det var heller ikke grunn til å gjøre unntak fordi det er mulig å fremlegge dokumentasjon på skilsmisse i Irak.

Klageren fikk ikke visum for å besøke familien i Norge. Søknadshistorikk og manglende etterlevelse av et endelig avslag på søknad om beskyttelse var sterke innvandringsregulerende hensyn som talte mot å gi visum. Det var også sannsynlig at formålet med søknaden ikke var besøk, men oppholdstillatelse.