I praksisbasen finner du sammendrag av et representativt utvalg av UNEs avgjørelser fra de siste fem årene. Du kan velge om du vil inkludere sammendrag eldre enn fem år i søket.
Klageren ble utvist med to års innreiseforbud fordi han hadde arbeidet ulovlig i Norge. Hans oppholdstillatelse i et annet EØS-land ga ham rett til å oppholde seg i Norge, men ikke til å arbeide her.
Klageren fikk ikke visum for å besøke sin datter i Norge fordi innvandringspolitiske hensyn talte mot å gi visum. Behovet for besøk veide ikke opp for klagerens svake forutsetninger for å returnere til hjemlandet når visumtiden utløp. I klageomgangen ble avslaget begrunnet med at klagerens innreise ville utgjøre en trussel mot folkehelsen på grunn av den pågående koronasituasjonen.
Klageren fryktet retur til hjemlandet fordi han var homofil/bifil. UNE la ikke klagerens forklaring til grunn og mente han uansett ikke ville risikere forfølgelse ved retur.
Klageren fryktet retur til hjemlandet fordi hun hadde hatt et utenomekteskapelig forhold. UNE mente klageren ikke var troverdig fordi hun hadde holdt tilbake opplysninger, forklart seg motstridende og bygget ut asylforklaringen sin underveis.
Klageren hadde ikke tillatelse etter søknad om beskyttelse, og forholdene til hjemlandets myndigheter tilsa heller ikke at utlendingspass skulle gis. Søknaden om utlendingspass ble derfor vurdert etter utlendingsforskriften § 12-5 tredje ledd. UNE mente at det ikke var dokumentert at klageren ikke kunne få hjemlandets pass, og at vilkårene derfor ikke var oppfylt. Det forelå heller ikke særlige grunner som tilsa at klageren kunne få utlendingspass etter utlendingsforskriften § 125 fjerde ledd.
Klageren ba om omgjøring av tidligere vedtak i sak der UNE mente at hans forklaring om hendelser i hjemlandet ikke var troverdig. Hovedbegrunnelsen fra klageren nå var politisk aktivitet i Norge. UNE endret ikke vedtaket fordi hans forklaring dels ikke ble vurdert som troverdig, dels ikke viste en synlighet som tilsa at han ville være i myndighetenes søkelys eller risikere forfølgelse ved retur.
Saken gjaldt bruk av Dublin-III forordningen overfor en barnefamilie fra Iran som har søkt beskyttelse i Norge etter å ha fått utstedt Schengen-visum til Italia. UNE kom til at Italia var ansvarlig for å realitesbehandle asylsøknaden (stilltiende aksept). Mottaksforholdene i Italia i seg selv tilsa ikke et forbud mot retur.
Klageren fikk ikke besøksvisum for å besøke en stedatter i Norge fordi det var innvandringspolitiske hensyn som talte mot å gi visum. Behovet for besøk veide ikke opp for klagerens svake forutsetninger for å returnere til hjemlandet når visumtiden utløp.