Søk i praksisbasen

Klageren fikk ikke norsk utlendingspass, fordi hun ikke la frem dokumentasjon på at hun forgjeves hadde søkt om pass fra den iranske ambassaden i Norge. UNE mente derfor at klageren selv hadde ansvaret for at hun ikke fikk hjemlandets pass.

Klageren hadde ikke tillatelse etter søknad om beskyttelse, og forholdene til hjemlandets myndigheter tilsa heller ikke at utlendingspass skulle gis. Søknaden om utlendingspass ble derfor vurdert etter utlendingsforskriften § 12-5 tredje ledd. UNE mente at det ikke var dokumentert at klageren ikke kunne få hjemlandets pass, og at vilkårene derfor ikke var oppfylt. Det forelå heller ikke særlige grunner som tilsa at klageren kunne få utlendingspass etter utlendingsforskriften § 125 fjerde ledd.

Klageren ba om omgjøring av tidligere vedtak i sak der UNE mente at hans forklaring om hendelser i hjemlandet ikke var troverdig. Hovedbegrunnelsen fra klageren nå var politisk aktivitet i Norge. UNE endret ikke vedtaket fordi hans forklaring dels ikke ble vurdert som troverdig, dels ikke viste en synlighet som tilsa at han ville være i myndighetenes søkelys eller risikere forfølgelse ved retur.