Søk i praksisbasen

UNE mente det forelå sterke rimelighetsgrunner i saken, og at klageren derfor måtte få søke om familieinnvandring fra Norge. Søknaden hans ble returnert til UDI for realitetsbehandling.

UNE omgjorde ikke sitt tidligere avslag på klagerens søknad om beskyttelse. UNE mente klageren ikke risikerte forfølgelse ved retur som etnisk hazara eller som følge av langvarig opphold utenfor hjemlandet. UNE mente familieinnvandring var riktig spor, siden klageren hadde familie i Norge. Klageren fikk bli i Norge mens søknaden ble behandlet.

Klageren fikk beskyttelse i Norge fordi UNE mente det var usikkert om klageren fortsatt hadde et trygt mannlig nettverk i Afghanistan etter Talibans maktovertakelse.

Klageren fikk avslag på søknad om familieinnvandring. UNE mente at det ikke var sannsynliggjort at klageren og referansepersonen hadde inngått ekteskap. Vigselsattesten klageren la frem ble vurdert som totalfalsk. Det var også gitt motstridende opplysninger om når partene inngikk ekteskap. Klageren fikk heller ikke tillatelse til å inngå ekteskap i Norge fordi det ble vurdert som mest sannsynlig at klageren ikke ville forlate Norge dersom søknaden om videre opphold ble avslått.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse i familieinnvandring med sin ektefelle, fordi kravet om forsørgelse ikke var oppfylt. UNE mente det ikke var grunn til å gjøre unntak fra kravet.

Klageren fikk ikke familieinnvandring med ektefelle i Norge fordi referansepersonen ikke oppfylte kravet til fremtidig inntekt. Referansepersonen mottok supplerende stønad. Referansepersonen hadde ikke oppholdstillatelse som flyktning og supplerende stønad kunne derfor ikke medregnes som fremtidig inntekt.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse med ektefellen i Norge, fordi kravet til forsørgelse (underhold) ikke var oppfylt. Referansepersonen drev eget enkeltpersonforetak, men det var ikke innrapportert inntekt til Skatteetaten. Det var heller ikke innsendt dokumentasjon på inntekt.

Klageren fikk beskyttelse i Norge fordi hun hadde fått et barn utenfor ekteskap og dermed kunne risikere forfølgelse ved retur til hjemlandet.

Klageren fikk ikke beskyttelse i Norge fordi klagerens asylforklaring ikke er troverdig. UNE mente at det derfor ikke er risiko for forfølgelse eller andre alvorlig overgrep ved en retur til hjemlandet. UNE menet at det heller ikke forelå sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til riket. UNE vurderte hensynet til barnets beste, men kom etter en helhetlig vurdering til at oppholdstillatelse ikke gis.

UNE var ikke enig med UDI i at søknaden kunne avslås med henvisning til at ekteskapet mellom klageren og referansen i Norge var et såkalt omgåelsesekteskap etter utlendingsloven § 40 fjerde ledd. Under enhver omstendighet var det heller ikke grunnlag for å avslå etter "kan"- skjønnet. Søknaden ble likevel avslått fordi vilkårene for underhold ikke var oppfylt.