Søk i praksisbasen

Klageren fikk ikke beskyttelse i Norge. UNE mente en tilbakevending til hans hjemsted i Afghanistan ikke vil innebære en risiko for forfølgelse eller andre alvorlig overgrep. UNE mente at det heller ikke forelå sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge ut fra den betydning disse begrepene har i utlendingsloven. UNE vurderte barnets beste, men kom etter en helhetlig vurdering til at oppholdstillatelse ikke ble gitt.

Klageren kom til Norge som mindreårig og søkte asyl. UDI innvilget en midlertidig tillatelse frem til han var 18 år. UNE behandlet saken etter at klageren var blitt myndig, og avslo søknaden om beskyttelse fordi han ikke risikerte forfølgelse eller annen umenneskelig behandling ved retur til hjemlandet. UNE mente at det heller ikke var sterke menneskelige hensyn i saken.

Klageren ba UNE om å omgjøre sitt avslag fordi han hadde vært involvert i en blodhevnskonflikt, og fordi han var mindreårig uten forsvarlig omsorg i hjemlandet. UNE avslo

Klageren og barna fikk oppholdstillatelse fordi UNE mente det var sterke menneskelige hensyn i saken. Tillatelsen ble begrenset fordi de ikke hadde dokumentert sin identitet selv om det er mulig å fremlegge pass.

Klageren søkte for andre gang asyl i Norge. Han fryktet Taliban fordi han hadde hjulpet regjeringsstyrkene. UNE mente han ikke risikerte forfølgelse ved retur til hjemlandet, og avslo søknaden.

Enslig mindreårig asylsøker med tidsbegrenset oppholdstillatelse i Norge fikk avslag på søknad om beskyttelse. Deler av klagerens anførsler om manglende nettverk og familie i hjemlandet var ikke troverdige. Klageren risikerte ikke forfølgelse på grunn av sin etnisitet og religiøs tilhørighet i hjemlandet. Verken den generelle sikkerhetssituasjonen eller individuelle forhold var til hinder for retur. UNE opphevet ikke tidsbegrensningen i oppholdstillatelsen.

Klageren søkte om asyl fordi hun hadde innledet et utenomekteskapelig forhold og rømt fra familien. UNE mente forklaringen hennes ikke var troverdig, og avslo søknaden.

Klageren søkte asyl og forklarte at han fryktet Taliban fordi han hadde arbeidet for regjeringsstyrkene og dermed støttet de amerikanske styrkene i landet. Han fryktet også forfølgelse på grunn av sin etnisitet som hazara. UNE mente det ikke var reell risiko for forfølgelse i hjemlandet, og avslo søknaden.

Klageren søkte om beskyttelse fordi hun hadde rømt fra et voldelig tvangsekteskap og ikke hadde noen som kunne ta vare på henne i hjemlandet. UNE trodde ikke på forklaringen og avslo derfor søknaden.

Klageren fikk ikke familieinnvandring med far i Norge fordi mor ikke har samtykket i at han bosetter seg i Norge.